Tell Tale Signs – Bob Dylan, Bootleg Series, Volume 8, Rare & Unreleased

«Some of these bootleggers, they make pretty good stuff». Synger Bob Dylan i «Sugar Baby».

Med Tell Tale Signs bekrefter han selv postulatet. Med videoen til «Dreamin’ Of You», en av låtene fra årets samling, med Harry Dean Stanton som rastløst bootlegende i Dylans kjølvann (se den her), går han kanskje enda lenger enn tidligere i å anerkjenne den musikalske lidenskapen som, tross alt, ligger til grunn for dette undergrunnsmarkedet.

Den samme lidenskapen som Dylan trolig selv deler, når muligheten for å få tilgang til obskure opptak med musikalske forbilder byr seg. Det må for eksempel være lov å gjette at han står langt framme i køen når høstens utgivelse av «The Unreleased Recordings» med Hank Williams slippes.

Men denne gang er det altså vi som er de heldige, og for åttende gang, ad legale veier, gis tilgang til Dylans rikholdige og spennende arkiv. Eller rettere sagt niende, om vi tar med den flotte samlingen «Biograph», som var første gangen vi ble overstrødd med tiloversblevne perler.

«Tell Tale Signs» kommer i to utgaver, en dobbelt-cd med omfattende og rikt illustrerte «liner notes» av Larry ‘Ratso’ Sloman, og en meget delikat deluxe-utgave med 3 cd-er og to innbundne bøker. Den ene av disse er «The Collected Single Sleeves», og inneholder gjengivelser av de mest unike og spennende single- og EP-cover fra hele karrieren, – en riktig lekkerbisken. Den andre er den innbundne versjonen av «liner notes», utvidet med informasjon om innholdet på den tredje platen.

En kan ellers bare spekulere over hvilke kroppsdeler den jevne singer/songwriter ville vært villig til å avgi for å kalle gjeldende samling av låter og innspillinger sin egen. Med stram regi ville man fra samlingen enkelt kunne plukke sanger til et album som ville stå seg godt i den totale dylanske kanon. Bedre målestokk finnes knapt.

Dette er og blir spesielt imponerende når samlingen i hovedsak byr på tiloversblevne sanger og versjoner av sanger fra studiovirksomhet i perioden 1989-2006, mikset med live-opptredener, sanglige bidrag til soundtracks og én duett med Ralph Stanley. Dylan hentet «Man Of Constant Sorrow» fra Stanley Brothers’ repertoar allerede til sin debutplate, det er derfor heller ikke rart, men likevel rørende, at han har beskrevet samarbeidet med Ralph Stanley på «Lonesome River» som «the highlight of my career».

I Dylans selvbiografiske «Chronicles» forteller han åpenhjertig om tiden midt på åttitallet der han leter etter mål og mening med egen karriere, inntil han i 1987 igjen så lyset og fant tilbake til det sporet som ledet til Never Ending Tour (Dylan har turnert hvert år siden 1988, med cirka 100 konserter i året) og fornyet engasjement i studio. Det er akkurat der vi tar ham igjen med denne samlingen, da han i 1989 startet samarbeidet med Daniel Lanois, som resulterte i det svært inspirerte albumet «Oh Mercy».

Også dette gis bred dekning i memoarene, mens vi på «Tell Tale Signs» får fine alternative versjoner til flere av sangene, og tidlige versjoner av sanger som først skulle offentliggjøres på «Under The Red Sky» (1990). På samme måte gjør vi et dypdykk inn i arbeidet med «Time Out Of Mind» i 1997, albumet som av mange regnes som starten på Dylans siste og pågående blomstringsperiode. Albumet resulterte også i tre Grammy-priser, inkludert Album of the year.

Vi når på denne samlingen helt fram til «Modern Times» og alternative versjoner av både «Ain’t Talkin» og «Someday Baby». Mens den første ligger nært opp til den endelige versjonen, har swingrytmene fra den Grammy-belønte «Someday Baby» blitt erstattet med en taktfast marsj, som gir sangen et helt nytt uttrykk.

På «Tell Tale Signs» tas vi virkelig med inn i trollmannens verksted, i kunstnerens ateliér, og gis innsyn i hva som ikke nådde fram til utgivelse, men som fyller ut bildet av hvordan arbeidsprosessen med en Dylan-låt er eller kan være . Det trekkes ut en skuff og blåses støv av en akustisk «Most Of The Time», rislende frisk som en fjellbekk, med følsomt munnspill, tekstvariasjoner og intenst foredrag i vokalen, nesten som om den skulle vært tatt fra «Blood On The Tracks».

Det letes fram en naken og vakker skisse av «Mississippi», som ikke nådde opp på albumet «Time Out Of Mind», men som ble ikledd ny drakt på albumet «Love And Theft». Oops, der snublet vi borti nok en «Mississippi», denne gangen med kult bassgroove og lekkert dobrospill. Samme sang? Ja. Og nei. Andre fargevalg og andre skyggelegginger gir forskjellige uttrykk, og gir oss mulighet til å se (nesten) samme tekst fra flere sider. Vi gis en mulighet til å gå rundt kunstverket, som en skulptur i Rodins hage. Og sannelig, på cd 3, overraskes vi av en flott reggae-versjon av samme sang.

Og for en svir det er å følge den, for oss, den nye sangen «Marchin’ To The City» som soulballade på disk én til vuggende shuffle på CD 3, og oppdage at vi på nært hold får se forløpet og forvandlingen som ledet fram til den strålende «Til I Fell In Love With You» på «Time Out Of Mind». På samme måte får vi tilgang til to utrolig vakre, og helt forskjellige versjoner av «Can’t Wait». Vi kunne ikke unnvært noen av dem!

Annerledes da med «Dignity», som både finnes som en fantastisk vakker pianodemo, gospelstyle, og som en langt mindre interessant swingversjon. Så blir da dette et eksempel på at eksperimentene og skissene ikke alltid blir av ypperste kvalitet, men ikke desto mindre er de sannsynligvis nødvendige som en del av prosessen i jakten på gullet. Hør også på «Tell Ol’ Bill» i sin mollstemte blåhet, som et slags negativ til det bildet som faktisk ble utgitt på soundtracket til «North Country».

Som vanlig tipper Dylan også på hatten til tradisjonen, og gir oss her for første gang, i hvert fall offisielt, sin egen tolkning av Robert Johnson, med en drivende versjon av «32-20 Blues», akkompagnert av sitt eget inspirerte gitarspill. En nydelig og øm «Miss The Mississippi And You», gjort kjent av Jimmie Rodgers, blir en morsom motvekt til strofen fra Dylans egen Mississippi: «Only one thing I did wrong, I stayed in Mississippi a day too long».

Coverversjonen kommer fra de såkalte «Bromberg Sessions» i 1992, et studioarbeid som aldri ledet til plateutgivelse, med hovedvekt på tradisjonelt materiale. Samlingen avsluttes vakkert med den ensomme trubaduren og hans gitar, med den vakre balladen «Mary And The Soldier», en gammel sang med, dessverre, aktuell tematikk.

Mange av sangene kjenner vi altså fra før, i andre tapninger og utgaver. Så er nettopp dette en av de sidene ved Dylan som dokumenteres best på akkurat denne samlingen, der vi i flere tilfeller får opptil flere versjoner av samme sang, forskjellige angrepsvinkler, forskjellige teknikker, forskjellige farger. Dette gir oss også den sterke linken til liveartisten Dylan. De av oss som har hatt gleden av å følge ham flere kvelder på rad, vet at ønsket om endring og fornyelse gjerne skjer, ikke bare fra turné til turné, men fra kveld til kveld, og ofte fra vers til vers.

I så måte kompletterer «Tell Tale Signs» bildet, ved også å gi oss et innblikk i denne siden av den tilsynelatende ustoppelige kunstnerens virksomhet. Vi hører ham snerre ut en forrykende versjon av «Lonesome Day Blues», sløyt foredra en totalt forvandlet og vakker jazz-versjon av «Trying To Get To Heaven» og spytte ut den apokalyptiske «High Water», relevant både i flom og terrortider, passende utgitt på selveste 9/11 i 2001 på albumet «Love And Theft».

Den usigelig vakre versjonen av «Ring Them Bells», hentet fra de akustiske Supper Club-konsertene, får sikkert mange til å ta med Sony i kveldbønnen, i et lønnlig håp om å besverge fram et Volume 9 som nettopp gir oss en trippel-cd fra disse fantastiske konsertene.

«Tell Tale Signs» kan altså nytes på mange måter, både som et fascinerende innblikk i en av vår tids største kunstneres låtskriverprosess, i hans evige live-virksomhet og i hans unike evne til å formidle tradisjonelt materiale. Dette kunne i seg selv forsvare toppkarakterer, men på toppen av det hele presenteres vi for helt nye sanger som klaskes som ess i bordet. I «Can’t Escape From You» siterer rockens Shakespeare gamle Will: «All The World’s A Stage» i en klassisk dylansk mosaikk av en kjærlighetsballade satt inn i et eksistensielt rom av natur og psykologi.

For mange vil dette kanskje også være første mulighet til å få med seg den fantastiske borgerkrigsballaden «Cross The Green Mountain», fra soundtracket til «Gods And Generals». Krigen, i all sin gru, studeres fra alle sider, fra den i første vers kommer krypende som et monster opp av sjøen:

I cross the Green Mountain
I sit by the stream
Heaven blazing in my head
I dreamt a monsterous dream
Something came up
Out of the sea
Swept through the land of
The rich and the free

Med det samme store alvoret som preger portrettet av Dylan på «Tell Tale Signs» omslag, tar han oss med over slagmarken og møtet med hele spekteret av krigens ofre.

For undertegnede er likevel det uomtvistelige høydepunktet å endelig få høre den vakre tex-mex-balladen «Red River Shore», et sagnomsust «outtake» fra «Time Out Of Mind», der musikerne som deltok lenge har ristet på hodet over at den ikke kom med på albumet. Bobs veier er uransakelige, men i dette tilfelle kan en lett se at sangen, både hva tematikk og musikalsk landskap angår, bryter med blueskonseptet på «Time Out Of Mind».

Så lyser den da likevel endelig opp for oss i høsten 2008, og minner oss om alle de kvaliteter som gjør Dylan unik, hans fortellerevne, hans bruk og videreføring av tradisjonen, hans poetiske kraft i skildringen av den sterke og blodfylte kjærligheten, hans unike vokale formidlingsevne og hans evne til å søke klarheten i det enkle med tyngden av visdommen i den poetikken som utgjør starten på sangen:

Some of us turn off the lights and we live
In the moonlight shooting by
Some of us scare ourselves to death in the dark
To be where the angels fly

Sangen finnes i to versjoner, både på cd 1 og cd 3, men høydepunktet er utvilsomt den første, og du er altså sikret denne juvelen uten å gå til innkjøp av deluxe-utgaven. Spørsmålet om hvorvidt man «må» ha denne langt dyrere utgaven, er vanskelig å besvare for alle, men livet er kort og cd 3 inneholder en lang rekke vakre øyeblikk som du ellers vil gå glipp av, og boksen vil uten tvil være et pryd for ditt hjem. Ikke desto mindre kan man glede seg stort over den enkle utgaven fram til julaften…

Bob Dylan turnerer i skrivende stund ivrig videre, samtidig som sesong tre av hans suksessfylte radioprogram «Theme Time Radio Hour» nettopp har startet. Ny utgave av «Chronicles» er bebudet til neste år, og om vi er heldige fortsetter Bootleg-serien også i mange år framover. Overflødighetshornet er ikke tomt. Eller som Bob sier det i «Mississippi»:

Well my ship’s been split to splinters and it’s sinking fast
I’m drownin’ in the poison, got no future, got no past
But my heart is not weary, it’s light and it’s free
I’ve got nothin’ but affection for all those who’ve sailed with me

Everybody movin’ if they ain’t already there
Everybody got to move somewhere
Stick with me baby, stick with me anyhow
Things should start to get interesting right about now

Johnny Borgan

(tidligere publisert på Rootsy: http://rootsy.nu/recension.php?id=1024)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s