“Tempest”, Bob Dylan, 2012

Hvor skal man starte? Skal man basere omtalen på boken »Tempest«, basert på teksten, på filmen »Tempest« som man ser når man lukker øyenene, eller på americana-albumet »Tempest«? Skal man skrive langt eller kort? Skal man være tabloid, eller skal man skrive alt man har på hjertet eller stream-of-consciousness? Skal man være avmålt kul eller skal man være intenst begeistret? Sannheten er – jeg klarer ikke å bestemme meg.
Tabloid & short version: »Surviving In A Ruthless World«

»Tempest« er ett av Bob Dylans sterkeste og rikeste album noensinne. Mot en høyere list er det, etter denne anmelders oppfatning, ikke mulig å bli målt. Det er et album du kan synge og danse til, et album du kan smile og le til, gråte til, et album med grøss og gru og mørke, men også med tydelige glimt av lys, et album som utfordrer og et album som du om femti nye år vil kunne ta fram og stadig forbløffes over. Garantert!

Musikalsk favner det hele sirkelen, fra trubadurtradisjonen og skillingsvisene via swing, blues og country, fram til beinhard rock’n’roll og følsomme pianoballader.

Litterært og tematisk finner vi, blant mye annet sporene til førkristen tid i Romerriket, både gamle & nye testamenter, via Shakespeare og folkediktning, til Carter Family, John Greenleaf Whittier og John Lennon. Det handler om kjærlighet, sjalusi, død og fordervelse, men det handler også om å overleve i en grusom verden, om å stå distanser, om å holde ut, tross alt. Dylan synger som en gud – gammel, klok, furet, værbitt, nådeløs, følsom & medfølende, og hans særskilte evne til å formidle stemninger, følelser, historier & dype sannheter er ikke svekket, selv om stemmen er det. »Bob Dylan’s voice is anything but pretty«, ble det sagt, allerede om debutalbumet for femti år siden – da, som nå, handlet det om andre kvaliteter, om foredrag, om »timing & phrasing« – og der er han fortsatt uovertruffen i å utnytte sitt til enhver tid gjeldende potensiale. »Some people they tell me/I got the blood of the land in my voice«, synger han selvbevisst på sitt forrige album. På »Tempest« beviser han det igjen. »Scarlet Town« og »Tin Angel« er to umiddelbare høydepunkter, i en umiskjennelig dylansk sjanger, perfekt tilpasset hans stadig dypere stemmeleie, men det er flere kandidater enn som så, maratontittelsporet om Titanic og hyllesten til John Lennon, »Roll on, John« er to av dem.

Da Dylan lagde »Infidels«, lekte han med tittelen »Surviving in a ruthless world«, (for å kunne fortsette rekken med album på S) men han vaklet og endret den – men her er albumet som matcher den ubrukte tittelen perfekt. »Tempest« er hans største album på femten år – minst!

For spesielt interesserte:

‘This Thing of Darkness I Acknowledge Mine’.

Shakespeare’s »The Tempest« eller »Stormen«, er i alminnelighet betraktet som det siste dramaet dikteren skrev alene, og det siste der han virkelig boret i dypet av menneskets sjel. Han foregrep Freuds psykodynamiske teori om menneskets psyke, delt i id, ego og superego, og hovedpersonen Prospero erkjenner mot slutten av stykket også sin brutale natur: »This thing of darkness I acknowledge mine.« Når Dylan i intervju med Rolling Stone elegant unnslipper referansen til Shakespeare, ved å påpeke at titlene er helt forskjellige (den ene i ubestemt form, »Tempest«, og den andre i bestemt, »The Tempest«), burde journalisten kanskje likevel foretatt noen oppfølgingsspørsmål, all den stund slektskapet likevel kan være av interesse.

»Tempest« handler i høyeste grad om en dissekering av den menneskelige, og kanskje også Dylans, sjel, og da ikke minst om de mørke sidene, og dualiteten mellom de mørke og lyse sidene. Et hint av slektskap med Joseph Conrads »Heart of Darkness« tegner seg også som en åpenbar mulighet.

Og dualiteten mellom lys og mørke er gjennomgående på »Tempest«, ofte også i kontrasten mellom melodi og tekst. Et lysende eksempel er i så måte den nydelige balladen »Soon After Midnight«, der den stille og smektende narrer oss til å tro at alt er såre vel, men der den kjærlighetssyke fortelleren snart avslører seg som en mulig varulv med ondt i sinne: It’s soon after midnight/And my day has just begun. Han har månen i øynene, ikke solen. Musikalsk kunne dette vært en ukjent Gene Vincent-ballade, eller kanskje en Roy Orbison-sviske, men som helhet ville den da i tilfelle passet perfekt på soundtracket til »Blue Velvet«, for her er det mørke krefter i spill. Det ble gjort mange morsomheter av Dylans mustasje og Vincent Price-aktige ‘look’ da »Love and theft« kom, og mistanker ble vakt i kombinasjon med låta »Moonlight« og den innsmigrende botanikerens refreng: Won’t you meet me out in the moonlight alone. Vel, her kommer han ut av skyggene og vi synes å se at han har skarpe hjørnetenner. Han antyder forsøk på å sperre ham inne bak sterke vegger, at han har vært på de samme »killing floors« som Skip James, og han er fullt ut innstilt på å dra liket av Two-Timin’ Slim gjennom søla. Grøss!

Fortellerens hevngjerrighet er ikke mindre framtredende på albumets mest moderne rocker, »Pay In Blood«, en av de beste Stones-låtene Rolling Stones ikke har laget, og varulvmesteren Warren Zevon ville fornøyd ha tråkket til i koret på refrenget: I’ll pay in blood/But not my own. Han har hunder for hånden, som kan rive motstanderen fra hverandre, lem for lem, om det blir nødvendig: You got to drown, and you crossed the line. Rettferdighet eller grusomhet, hellig eller uhellig vrede, vi blir aldri helt sikre. Steintøft er det uansett.

En annen tøff rocker, som musikalsk sett kunne vært hentet fra »Bringing it all back home« eller »Highway 61 Revisited« er den drivende og svært fengende »Narrow Way«, der refrenget er rappet fra en av Dylans mange favorittgrupper, Mississippi Sheiks, og deres »You’ll Work Down On Me Someday« fra 1934, og det må da være Bobs egen Link Wray-gitar vi hører drive toget framover? Og den som tror at smilet mangler på »Tempest«, må tro om igjen:

I’ve got a heavy stacked woman, with a smile on her face.

Så det så. Her mangler ingenting:

I’m gonna take my head and bury it between your breasts.

Hihaa! Det er lett å se for seg at denne låta kan passe godt inn i Dylans live-repertoar, vi kan formelig se ham for oss, med munnspillet, som ellers savnes helt på dette albumet, i hånden, til tross for at det er rikt tilstede på konsertene. I ett av versene krysser han, på sin smale vei, sikkert ufrivillig, jeg-personen i Hamsuns Sults spor, som i innledningen til romanen bemerker at ingen forlater Christiania »før han har fået merker av den«. I Dylans tekst heter det derimot:

This is a hard country to stay alive in/Blades are everywhere and they’re breaking my skin/I’m armed to the hilt and I’m struggling hard/You won’t get out of here unscarred.

Den modernistiske følsomheten for menneskesinnets uutgrunnelighet og mangfold er imidlertid høyst reell hos begge forfattere, selv om bare en av dem har fått Nobelprisen.

»In Scarlet Town where I was born«, synger Bob, slik han har sunget det i over femti år i 1600-talls-balladen »Barbara Allen«, en favoritt som han har hatt med seg gjennom hele artistlivet. Og han har alltid hørtes ut som om han har ment det. Men enda mer nå, i sin egen »Scarlet Town« – det er som om livet og kunsten går opp i en høyere enhet her, den selvmytologiserende Bob Dylan, foreldreløs omstreifer med indianerblod, sirkusbakgrunn og mystiske musikalske meritter, han som i Martin Scorseses »No Direction Home« åpent forteller at han følte at han var født langt hjemmefra, forteller oss her historien, som om det var hans egen, som var det en egen folk-dimensjon han både kommer og øser fra, der han på et tidspunkt smatt gjennom forhenget og ut i virkelighetens verden, et sted han alltid kan finne tilbake til og hente ny inspirasjon. Og i Scarlet Town er det slik at The evil and the good livin’ side by side/All human forms seem glorified, og det moderne menneskets omgivelser trer tydelig fram også innenfor den tradisjonelle rammen. Sangen har til alt overmål med seg ånden fra en annen Scarlett – der en »Desire«-vibb med minnet om Scarlett Riveras fiolin, her spilt av David Hidalgo, fyller ut lydbildet sammen med Donnie Herron’s banjo og øvrig akustisk komp, men smakfullt avløst med en nydelig elektrisk gitarsolo. Et tydelig slektskap med »Blind Willie McTell« understreker hvorfor dette er ett av høydepunktene på albumet.

Tematisk finnes det også et slektskap til krigsballaden »’Cross the green mountain«, der Dylan fra vers til vers vandrer hele sirkelen rundt krigens vesen, og beskuer den fra alle mulige perspektiver. I »Scarlet Town« er det også et omfattende persongalleri – vi møter blant annet igjen »Sweet William« fra »Barbara Allen«, som også her ligger på dødsleiet, men i denne sangen er perspektivet betydelig videre enn i både »Barbara Allen« og »Sweet William’s Ghost«, her møter vi for eksempel også igjen »Little Boy Blue«, som sist dukket opp i »Visions of Johanna«, mens Onkel Tom fortsatt jobber for Onkel Bill. Det er også i denne sangen Dylan henter inspirasjon fra 1800-tallsdikteren John Greenleaf Whittier, så som i strofen: In Scarlet Town in the hot noon hours/There’s palm-leaf shadows and scattered flowers, der Whittier i 1850 i »Avis Keene« skrev ordene: The palm-leaf shadow for the hot noon hours. T.S. Eliot poengterte at den umodne poeten imiterer, mens den modne poeten stjeler. Dylan hører åpenbart til i den siste kategorien. Love and theft.

I »Long and wasted years« møter vi, sikkert til manges store glede, igjen den resiterende stemmen fra »Brownsville Girl« og »Angelina«, men her i et mer tydelig Luke The Drifter-landskap, med en rolig countryballade som kuliss for framførelsen av et resignert tilbakeblikk uten håp. Det er nesten så vi er hensatt til ånden fra kjelleren i den usynlige republikkens rosa hus i Woodstock, der det ble rørt i den musikalske heksegryten for femogførti år siden. Hør på fraseringene!

De to singlene som ble sendt ut som prøveballonger og spydspisser for albumet, »Duquesne Whistle« og »Early Roman Kings« er muligens albumets to svakeste spor, til tross for at de begge er solid håndverk – den første en feiende frisk prolog i skjæringspunktet mellom Louis Armstrong og Bob Wills, mellom Hot Five med Earl Hines, (født i Duquesne) og Texas Playboys, og der Armstrongs ‘rascal’ tiltales direkte, »I know exactly where you’re going«. I en albumomgivelse kommer likevel begge sangene mer til sin rett enn som frittstående låter, her fyller de på en fin måte ut bildet av den heldekkende veven av americana som Dylan vil formidle.

»Early Roman Kings« er en tøff planking av Muddy Waters »Mannish Boy« (for ikke å si Bo Diddleys »I’m a man«), men her med en umiskjennelig smak av zydeco, takket være David Hidalgos accordion. Om riffet er enkelt og kjent, er teksten en intrikat beskrivelse av både historiske og nåtidige despoter av mafiøs karakter, og det paradoksale at de innkasserer både beundring og fascinasjon der de raser gjennom natten. Sangen inneholder nok også en passasje som vil sikre jubel for Dylan selv, dersom han innlemmer sangen i sitt live-repertoar, i det han avslutter ett av versene: I ain’t dead yet/My bell still rings/I keep my fingers crossed/Like the early roman kings.

»Tin Angel« er ett av de virkelig store lerretene som spennes opp av fortelleren på dette albumet. Tittelen er et lite mysterium. Kan den være et tilgivende kyss på kinnet til Joni Mitchell, som skrev en låt av samme navn, og som for en tid siden vakte oppsikt med sine uttalelser om Dylan som kun en falskner og plagiarist? Sjansen er vel imidlertid større for at tittelen henspeiler på den gamle folk-nattklubben av samme navn, og på inspirasjonen fra det store repertoar av sanger som ble spilt der. Folkduoen Odetta & Larry ga også ut albumet kjent som »The Tin Angel«, spilt inn live på denne klubben. Odetta var for øvrig den samme artisten som i sin tid inspirerte Dylan til å skaffe seg akustisk gitar, en overgang fra elektrisk til akustisk som, når alt kommer til alt, ble like skjellsettende som skiftet den motsatte veien, om ikke så mye omtalt.

Av sangene som sikkert gikk igjen på Tin Angel, var »Gypsy Davy«, en tradisjonell sang, og godt kjent i Woody Guthries versjon, innspilt også av Odetta, men dette er også en sang som Dylan selv spilte i unge år – den forsmådde ektemannen saler i begge sangene opp sin buckskin-fargede hest i jakten på hustruen som har rømt med en annen.

I denne utgaven av »Tin Angel« har Dylan som ofte før, på folktrubadurens vis, lånt enkelte passasjer i innledningen til historien, men forskjellen er at den antydningens kunst som er benyttet i for eksempel »Gypsy Davy«, i »Tin Angel« er erstattet og utmalt med grove penselstrøk, det hele utvikler seg til en forrykende thriller som ender i et brennende inferno der ektemannen dreper elskeren, i Dylans versjon kalt Henry Lee (for øvrig kjent også fra andre morderballader), hustruen dreper ektemannen, og som en mørkets Julie til ender hun til slutt sitt eget liv. Kjærlighet og sjalusi –de store naturkreftene i sangenes verden, og i vår.

Slektskapet med »Man In The Long Black Coat« er tydelig tilstede, både tematisk, i arrangement og i framførelsen, her blomstrer både storytelleren og formidleren på sitt ypperste, i det han utforsker mørkets hjerte og hjertets mørkhet i den mulige oppfølgeren til historien som startet på »Oh Mercy«. Dette er Dylan på sitt aller beste, stemmen og alvoret i front og smakfullt akustisk arrangement i bakgrunnen, med en tydelig klimprende banjo hele sangen i gjennom. De som har sett Dylan live de siste årene, kan formelig se for seg det tette og svært samspilte turnébandet krype sammen som katter, våkent følgende sangerens bevegelser og skritt, vel vitende om at de aldri helt vet hvor de har ham.

Til Rolling Stone forteller Dylan om sin fascinasjon for Carter Family’s »The Titanic«, og at han ‘fooled around’ med den, fram til han begynte å tenke på om han skulle gjøre noe utav den. Vi kan tenke oss hvordan han særskilt fascineres av historien om »The Watchman« som ligger og drømmer om forliset. Seeren som beskuer det hele utenfra er et perspektiv Dylan har dyrket gjennom hele sin diktning, utenforskapet, betrakteren, jokeren, outlawen. Fra Carter Family’s enkle skillingsvise sikrer Dylan seg igjen starthjelp for et enormt tablå, som han tidligere har berørt i ett av versene på »Desolation Row«, der han på svært økonomisk vis ritet opp Titanic-forliset som en av mange metaforer for tilværelsens visse ferd mot stupet:

Praise be to Nero’s Neptune
The Titanic sails at dawn
And everybody’s shouting
“Which Side Are You On?»
And Ezra Pound and T. S. Eliot
Fighting in the captain’s tower
While calypso singers laugh at them
And fishermen hold flowers
Between the windows of the sea
Where lovely mermaids flow
And nobody has to think too much
About Desolation Row

Denne gangen, under hundreårsjubiléet for Titanics undergang, strømmer imidlertid versene ustanselig fra en inspirert Dylan, som maler ut tragedien til tonene av Carter Family’s sjømannsvals, som en film som utspiller seg med Dylan som kommentator, der han tar oss med fra dekk til dekk, fra rom til rom, på vei mot ulykke og forlis. Til og med Leonardo DiCaprio opptrer i Dylans egen filmatisering, nå under eget navn, Leo, men fortsatt med skisseblokken under armen. (Det første verset er forøvrig Carter Family’s, og ikke Dylans forsøk på å skrive inn Kate Winslets karakter, Rose, som enkelte kritikere har antydet.) Glimtvis ser vi også denne gangen Titanic som metaforen for det store verdensskipet, der godt og ondt lever side om side, mens noen slåss, ofrer andre plassen sin i livbåten for mer verdige trengende, her er både brødre som slåss for livet, og Kains eksplisitte motsats, The Brotherkeeper. Når Dylan spilte inn »Highlands«, sin hittil lengste sang, på 16,5 minutter, ble han etter sigende spurt av Lanois om han ikke hadde «a short version» av sangen. Dylan svarte lakonisk: ‘This is the short version.’

Det er muligens også tilfellet med tittellåten »Tempest«. Enkelte har gjort det til et poeng at det nettopp ikke var storm da forliset skjedde, og det stemmer helt sikkert. En kan imidlertid lett se for seg at ‘Storm’ i denne sammenhengen like mye benyttes som et uttrykk for den eksistensielle stormen, den indre stormen som hendelsen forårsaker i de rammedes sinn, på samme måte som Dylan har gitt seg meteorologien i vold i mange av sine sanger, for å uttrykke både samfunnsmessige og psykologiske mekanismer, det være seg i »A Hard Rain’s A-gonna Fall« eller i »Chimes of Freedom«.

Om ikke albumets høydepunkt er låten i all sin enkelhet fascinerende, og gleden over å høre den vokser for hver gang – Dylan liker åpenbart å synge den, der han smaker på hvert av ordene, og han klarer også her å formidle svært mye gjennom den medfølelsen han utstråler fra start til mål, og som får i hvert fall denne lytteren til å glemme tiden, selv om låten klokker inn på ca fjorten minutter.

Bare noen dager før John Lennon ble brutalt drept, hadde Dylan inkorporert »Abraham, Martin & John« i settet på sin Retrospective Tour, med blant annet, i retrospekt, følgende uhyggelig profetiske vers:

Anybody here seen my old friend John?
Can you tell me where he’s gone?
He freed a lot of people,
But it seems the good they die young.
I just looked around and he’s gone.

Drapet på Lennon gikk tungt inn på Dylan, dels på grunn av den fryktelige erkjennelsen av at en såkalt ‘fan’ hadde drept ham, men helt sikkert like mye på grunn av at han mistet en venn siden tidlig sekstitall og en respektert låtskriverrival og kollega. Dylan hadde også engasjert seg personlig overfor immigrasjonsmyndighetene i 1972, med følgende brev: ‘John and Yoko inspire and transcend and stimulate, and thereby help put an end to this mild dull taste of petty commercialism which is being passed off as artist art by the overpowering mass media. Let John and Yoko stay!’

På Dylans første album etter drapet på Lennon, »Shot of Love«, finner vi den sorgfulle pianoballaden »Lenny Bruce«, den kontroversielle jødiske stand-up-komikeren, som døde i 1966, femten år tidligere. Det var allerede da vanskelig å ikke tenke at sorgen som ble formidlet også hadde referanser til Lennon, bevisst eller ubevisst, blant annet fant mange det sannsynlig at linjen om en fordums taxitur like gjerne kunne vært basert på den kjente taxiscenen med John, filmet i forbindelse med Dylans turné i England i 1966: ‘I rode with him in a taxi once/Only for a mile and a half, seemed like it took a couple of months.’ Mens dette er spekulasjoner, avslutter Dylan årets album med sin andre sorgfulle pianoballade med gospelovertoner, og her er det ikke lenger noen tvil tilstede – dette er den definitive homage til John Lennon, tåredryppende melankolsk, respektfullt og nakent, som i refrenget: Shine your light/movin’ on/you burned so bright/roll on, John. I sangen veves Lennons biografi og tekster inn i et uendelig vakkert uttrykk for både Dylans og vår alles sorg over hendelsen, før »Tempest« toner ut i et vers der også William Blake hentes inn, som for å toppe laget i en avsluttende bønn om fred for John, men også for Dylan selv:

Tyger, tyger, burning bright (Blake)
I pray the lord, my soul to keep (Dylan – fritt etter 1700-talls-hymnen «Now I Lay Me Down To Sleep»)
in the forest of the night (Blake)
cover him over and let him sleep« (Dylan – fritt etter 1700-talls-hymnen »Now I Lay Me Down To Sleep«)

Betagende vakkert og en svært verdig avslutning på albumet, et album der både fortelleren/fortellerne og oss som lytter har vandret i dødsskyggenes dal, for øvrig ikke ulikt fokuset på Dylans aller første album, der titler som »In My Time of Dyin’«, »Jesus Gonna Make Up My Dying Bed«, »Fixin’ to Die Blues« og »See That My Grave Is Kept Clean« taler sitt relativt tydelige språk om en dødsbevissthet som ikke akkurat har dukket opp på artistens eldre dager, selv om dybden i sangene om forgjengeligheten har tiltatt i hans siste blomstringsperiode fra og med »Time Out Of Mind«.

I Playboyintervjuet i 1966, uttalte Dylan blant annet følgende: ‘All these songs about roses growing out of people’s brains and lovers who are really geese and swans that turn into angels – they’re not going to die….. Obviously, death is not very universally accepted. I mean, you’d think that the traditional-music people could gather from their songs that mystery – just plain simple mystery – is a fact, a traditional fact. I listen to the old ballads; but I wouldn’t go to a party and listen to the old ballads. I could give you descriptive detail of what they do to me, but some people would probably think my imagination had gone mad. It strikes me funny that people actually have the gall to think that I have some kind of fantastic imagination. It gets very lonesome. But anyway, traditional music is too unreal to die. It doesn’t need to be protected. Nobody’s going to hurt it. In that music is the only true, valid death you can feel today off a record player. But like anything else in great demand, people try to own it. It has to do with a purity thing. I think its meaninglessness is holy.’

Temaet har altså vært gjennomgående, som en blodrød tråd, og understreket ved stadige forsøk på å spille sammen med og i den tradisjonen som han i intervjuet på en svært overbevisende måte forsøker å formidle samhørigheten og slektskapet med. I know it looks like I’m movin’, but I’m standin’ still, synger han kokett i »Not Dark Yet«. Begge deler er sant. Han er født i »Scarlet Town«, langt hjemmefra, og har, som en rullende sten, hele tiden forsøkt å finne veien hjem igjen. Men fortsatt er det storm.

Kommer han til å lage flere album? Hvem vet? Selv sier han at »Tempest« var resultatet, mens planen egentlig var å lage ‘a bunch of religious songs’, men at han ikke hadde nok av dem. Hvorvidt dette er en del av myteskapingen, eller en realitet, vet man selvfølgelig ikke. For, som han også nylig sa til Rolling Stone: ‘But a songwriter doesn’t care about what’s truthful. What he cares about is what should’ve happened, what could’ve happened. That’s its own kind of truth.’ Det vi imidlertid helt sikkert vet, er at han med »Tempest« har gjort et dypdykk i mørket som han neppe kunne gjort bedre, og neppe tidligere. Nå var tiden inne. Da slo han til. Og dersom han igjen finner nåde for Grammy-juryens vurderinger, kunne han eventuelt ha børstet støvet av takketalen for Oscar-statuetten han fikk for »Things Have Changed« i 2001: ‘I’d like to thank the members of the Academy who were bold enough to give me this award for this song, a song that doesn’t pussyfoot around or turn a blind eye to human nature.’ Som Shakespeare kunne sagt det. Det er treffende også for »Tempest«.

Epilog: »Young, but daily growin’«

Å rangere Dylans album er selvfølgelig mulig, men ikke alltid like enkelt, det blir ofte som å sammenligne epler & pærer, da denne artisten i liten grad har tradisjon for å gjenta seg selv – albumene har ofte en distinkt stemme og innretning, og på samme måte som live, risikerer han heller å feile enn å gå for det sikre, noe han også tidvis har gjort. Alt er ikke like bra, og alt er ikke mesterverk. Dersom jeg likevel skulle bli tvunget til å rangere dette albumet i Dylans egen kanon, ser jeg at det i sin helstøpthet legger seg fint ved siden av »Time Out of Mind« (som jeg i andre sammenhenger har plassert på min Top Five-liste), men at det samtidig er smittet av det musikalske frigjøringsprosjektet Jack Frost har regissert i albumene etter dette. »Tempest« blir i så måte en hybrid av det beste fra den blomstringstiden som startet i 1997, der syntesen av den alltid lekkende kranen av en åre han skriver fra, hans utømmelige lidenskap for musikken & hans ustoppelige ønske om å formidle, løfter »Tempest« høyt på bølgens topp, og skyller over oss, friskt og livgivende.

Selv om Dylan etter hvert er så medaljebehengt at han kan risikere å svikte i knærne bare av dette, er det ingen grunn til å være nådig med hans nye utgivelser, han fikk sin ‘Lifetime Achievement Grammy Award’ allerede i 1991, og vil aller minst selv nyte godt av honnørpoeng for pensjonister. At det så er imponerende at han femti år etter debuten fortsatt leverer varene, gir i seg selv ingen garanti for kvaliteten.

Like fullt er det, etter min mening, ikke tvil om at Dylan med »Tempest«, det første albumet i det sjette tiåret han gir ut plater, i betydning, bredde og helstøpthet, overgår enkelte utgivelser i alle de foregående tiårene, samtidig som han både vokalt, musikalsk og tekstmessig leverer elementer han ikke kunne gjort før på nettopp dette tidspunktet i sin karriere. Så vet vi alle at de revolusjonære elementene han tidligere har stått for, både tekstmessig og musikalsk, er barrierer han verken kan eller trenger å bryte flere enn én gang.

Til sist: »Tempest« er også et album for ungdommen. Ikke for det, det er absolutt også et album for de tilårskomne av oss som tusler slukøret i retning elefantkirkegården, men viktigere enn det: Det er et album for ungdommen. Seriøst!!!

Som Bob Dylan selv, og hans samtidige unge fremadstormende, kastet seg over »Anthology of American Music« som fant de den hellige gral, og de raket kastanjene ut av glørne av det bålet av tradisjon som Harry Smith var redd for skulle slukke, kan nye generasjoner, med langt mindre anstrengelser, kaste seg over Dylans »Tempest«, vel vitende om at den favner både den gamle antologien, som har sekstiårsjubileum i år, men også årene som har gått siden, som en »Anthology of American Music Revisited«.

På samme måte som forgjengeren er det en ruvende dør med ornamenter, en nøkkelklar inngang til Aladdins hule, der skattene overgår forventningene hvis man bare leter.

Vel vitende om at man i tekstmeldingenes og twitringens tidsalder står i fare for å bli diagnostisert som mentalt forstyrret ved å antyde at album inneholdende tekst tilsvarende et attensiders dokument, og der enkeltlåter inneholder femogførti vers, fortsatt kan være for ungdommen, står fyndordene & mottoene i kø – det hippe, kule, kjappe, urbane & moderne er også godt ivaretatt, flettet sammen med det tidløse – ‘It’s soon after midnight, and my day has just begun’, ‘I’m gonna pay in blood, but not my own’, ‘I wear dark glasses to cover my eyes/There’s secrets in them that I can’t disguise’. ‘I’ve had my fun/I’ve had my flings/Gonna shake ’em all down/Like the early roman kings’. ‘If love is a sin, then beauty is a crime.’ Ordkunstneren Dylan supplerer med »Tempest« sitt allerede rikholdige vokabular i sin dikting, med en lang rekke nye ord og begreper – tradisjonsbærende & fornyende, som alltid.

I kjent stil bruker han selvfølgelig også blues og sangfraser som har satt seg i tradisjonen – det være seg »Twist and shout«, »Where the buffalo roam« eller »It’s now or never«. Uttrykk som bør leve videre, og som Dylan hjelper oss å huske.

Mens den som skal lete, visstnok skal finne, om ikke det han leter etter, er det i en tid der vi har femten millioner låter bare noen få tastetrykk unna, ironisk nok, ikke sikkert at overfloden er en sikrere kilde til hemmelige skatter, enn Dylans egen jakt på begynnelsen av sekstitallet, der han skamløst og frekt robbet bekjentes platesamlinger. Love & theft. Kjærlighet & teft.

Informasjonsmengden & musikkmengden utfordrer oss alle, og evnen til å sortere & prioritere settes på stadig større prøver. ‘Too much information about nothing, too much educated rap’, synger Bob på åttitallet, en smule profetisk da også, men uvitende om hvor rett han ville få med hensyn til en tid der den ubegrensede tilgjengeligheten av informasjon er både en velsignelse og en forbannelse. Hvem er da guiden vår? De som bestemmer spillelistene på radio? Plateselskapene?

Bob Dylan har til alle tider tatt mål av seg til å være én av disse guidene, både gjennom egne utgivelser, et betydelig antall coverversjoner, ikke minst live, gjennom sine hundre radioprogrammer i serien »Theme Time Radio Hour«, der han nettopp peker og synliggjør de store linjer og sammenhenger både i tekster og toner.

Med de to prologplatene »Good As I Been To You« (1992) og »World Gone Wrong« (1993) startet han, kanskje uten helt å vite det, på mange måter en ny fase i dette prosjektet, han renser seg i tradisjonens bad, frigjør seg kunstnerisk på »Time Out of Mind« (1997) ved å utfordre grensene, før han på nytt går inn i sin egen renessanse på de neste tre albumene, som alle i vekslende grad inneholder solid og til tider betydelig materiale i utforskningen av pre-rock-stilartene, men som først i »Tempest« flyter sammen i én uimotståelig buldrende storm av litterære og musikalske kvaliteter.

Et stort Dylanalbum, men også en tydeliggjøring av at denne artisten, som alle artister, er linker i ulike kulturelle kjeder. I Dylans gyldne kjede er det mange sterke ledd. Heldig er den som finner fram til den.

The End.

D.s. Dette var den korte versjonen. D.s.

(først publisert på Rootsy: http://rootsy.nu/recension.php?id=1998)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s