Amerikabrev – med Dylan på the Freedom Trail – 18.-21.11.2012

1200

Boston, 18.11.12

Etter å ha trålet Bostons gater i timer, fulgt den fiffig anlagte stien gjennom byens historiske steder, fra State House med JFK-statue i hagen, via steder for massakre og frigjøringskamp, sett Paul Revere’s grav, hus og hest (ja, den som er nevnt i »Tombstone Blues«), tuslet i Benjamin Franklins fotspor, beskuet USS Constitution og besett Bunker Hill-obelisken og det meget imponerende og innholdsrike JFK-museet, føles det helt naturlig at Bob kommer på scenen. Boston oser av frihetslengsel, integritet og kampvilje. Det samme gjør Bob!

Etter en solid, men forutsigbar syttiminutters konsert med Mark Knopfler og hans meget kompetente folkband, uten overraskelser, overtar spontanitetens ukronede konge, mer jazzmusiker enn de fleste er klar over. Joda, vi vet noen av sangene som med stor sannsynlighet kommer, men han kaster seg ut i dem med dødsforakt, jagende etter enda en måte å synge »Like A Rolling Stone« på, enda en måte å spille den på, i år altså for første gang på flygel – nye, uprøvde muligheter, en haug med svarte og hvite tangenter som formelig trygler om å ikke behandles som i forgårs eller dagen før det. Og det blir de heller ikke.

Men først sjarmerer han Boston i senk ved å starte festen med en flørtende og vuggende »I’ll Be Your Baby Tonight«, raskt avløst av »Don’t Think Twice« med piano, munnspill og rungende jubel etter hvert refreng. Deretter tripper han frem til mikrofonen, setter sjøbein og lager en Chaplin-versjon av »Things Have Changed«, med megetsigende mimikk, grimaser, smil og supplerende kommentarer til teksten, før han kjører på med en demonutdrivende munnspillsolo til en uptempo versjon av »Tangled up in Blue«, for anledningen med omskrevet tekst a la 1984. By the way – på de tre sistnevnte sangene dukket en skotte ved navn Knopfler opp, men akkurat da er det bare én stjerne på scenen, og de øvrige befinner seg i skyggen, ja på godt og ondt. Et tett og samspilt band som hele tiden følger Dylans minste vink, og som stille innretter seg etter hans stadig nye ideer og krumspring er i seg selv en bragd av et band, men selv ikke stjernegitaristen Charlie Sexton får særlig plass. Det er Dylan det handler om, og med flygelet midt på scenen er han ikke til å stoppe.

I sommer var han utforskende og prøvende, nå er han majestetisk sikker, og hvorfor spille gitar når det er så gøy med flygel, liksom?? Det rocker og swinger gjennom »Summer Days«, »Thunder of the Mountain« og »Highway 61«, med jazz-synkoper og snurrige Picasso-figurer som alle lander fjellstøtt i kveld. Men han tar det også ned – en følsom »Visions of Johanna« får oss til å se lysene fra loftet på motsatt side, høre regnet og kjenne synene på kroppen, mens hele publikum holder pusten når han tar oss ned i katakombene av et sørgmodig hjerte med »Forgetful Heart«. Ikke et øye var tørt etter denne.

Dylan har ofte tilsynelatende hatt god tid, men det slår meg nå at det virker som om det er annerledes – hans ønske om å formidle mest mulig virker nesten manisk, han smiler og ler og koser seg i hver låt, men han vet at nok at timeglasset renner sakte, men sikkert. Så vil han kanskhe bare gi bånn gass så lenge det går – og det gjorde det i kveld. Strålende var det med utsikt fra rad 4, men jubelen hørtes fra hele salen i kveld – ikke minst knyttet til Bobs musicianship – pianisten glødet i skjæringspunktet mellom glad amatør og genial improvisatør, og publikum lot seg overvinne av spillegleden og smitte av humøret. Så seiler vi til Philadelphia i morgen.

Philadelphia, 19.11.12

Philadelphia – den amerikanske nasjonens vugge og svar på Eidsvoll. Her er Liberty Bell og Independence Hall, her samlet grunnlovsfedrene seg – kamp for uavhengighet, slaget ved Gettysburg i nærheten, Lincolns tale – den første hovedstaden var det også, mens Washington ble etablert – i det hele tatt – historisk sus – og for en som drømmer om å reise med Mayflower og som er et vandrende symbol på uavhengighet og integritet må det være ekstra stas å komme til Philadelphia. For en som virker å se seg som samtidig med både Abraham Lincoln og Charles Darwin, og som kommer på scenen forkledd som en ‘roving riverboat gambler’, må ånden i denne byen inspirere særskilt til dyst. På den andre siden er det svært mange i gatene som ser både hjemløse og målløse ut – with no direction home. Det er fortsatt et stykke igjen. godt at Obama vant, tross alt, mange her som hadde trengt litt Obamacare.. Blir det Chimes of Freedom i kveld, tro?

Før vi får svar på det er det Mark & Gjengen igjen. Som forventet nesten identisk med konserten i går – veldig fint, men ikke spennende. Likevel er det litt rørende at trommisen er fra Wales, som sendte så mange kvekere hit for å slå seg sammen med Penn (han fra Pennsylvania) himself, og den virtuose fløytisten er fra Irland, (the little plummer boy, så og si) landet som sendte bølger av uvelkomne og fattige sultflyktninger mot vest på attenhundretallet – sammen med skotten Mark, fra nok et land som sendte båtlast på båtlast med håpefulle, – sammen fyller de nå salen med tonene og instrumentene fra gamlelandene, og de blir mottatt som familie og venner. Men ingen ‘Sailing to Philadelphia’.

Bob kaster seg glupsk uti det med en litt rufsete »You ain’t going nowhere«, men tar seg raskt inn igjen med en veldig fin »It’s all over now, baby blue«. Og jammen kom »Chimes of Freedom« i kveld, med Liberty Bell rett borti gata – for every hung-up person in the whole wide universe – intet mindre. Kveldens høydepunkt var ellers en helt nydelig versjon av mesterverket »Desolation Row«, Dylan ved pianoet og med et foredrag i den slitte og furet, værbitte stemmen som matcher sangen og budskapet bedre enn noen gang. ‘Mississippi’ swinger avgårde i sitt nye arrangement, mens dramaet som utspilles i »Ballad of a thin man« , forsterket av lyssetting og ekko, får jubelen til å bryte løs og publikum på føttene. En flott versjon av »Early Roman Kings« kom i kveld også, med den meget passende replikken: »I ain’t dead yet, my bell still rings.« Showet avsluttes med soularrangementet av »Blowin’ in the wind«, og Philadelphia-publikummet virker strålende fornøyde med et show som kanskje ikke helt holdt Bostonnivå, men med noen svært solide høydepunkter. Washington i morgen.

Washington, 20.11.12

Ever since the british burnt the White House down/there’s a bleeding wound in Heart of Town, synger Bob i »Narrow Way« på »Tempest«,siktende til krigen mellom England og USA i 1814. Vel, i dag har han med seg britene i et fredelig ærend. Selv var han i Washington første gangen i 1963, hvor den unge Dylan entret podiet rett før Martin Luther King holdt sin I have a dream-tale. Bob sang kloke sanger, og var sikkert ikke upåvirket av å ha Abraham Lincolns øyne i ryggen, kombinert med et enormt publikum foran seg. Stort for en 22-åring, skulle en tro. Tross Lincolns kloke ord om toleranse og frihet, hogget i stein på veggen i hans Memorial, gikk det mange år før en farget president fikk bolig i det Hvite Hus, og det var nok et spesielt øyeblikk når Dylan i 2010 møtte opp hjemme hos Obama for å synge »The Times They Are A-Changin«.

Og i kveld er han her igjen, og metaformoser og metastorkoser seg fra start til mål – han er Hank Williams med »I’ll be your baby tonight«, han er Muddy Waters i »Early Roman Kings«, han er Asleep at the wheel i en forrykende »Summer Days«, han er Chuck Berry i »Thunder on the mountain« og Jimi Hendrix i »All along the watchtower«, der han til slutt, stående ved pianoet, driver bandet som en apokalyptisk bøffelflokk gjennom et eksistensielt fjellpass. Han er romantisk og nostalgisk valsende i »To Ramona«, han er intens storyteller i »Tangled up in blue«, profetisk talende i »A hard Rain’s a-Gonna fall«, empatisk frihetskjempe i »Chimes of Freedom« (the most beautiful song of Freedom ever written, som Springsteen sa) og følsomt croonende førsteelsker med blod på hendene i en tåredryppende vakker verdenspremiere av »Soon after midnight«. Sukk. Full pakke i kveld, altså.

I used to care, but things have changed, synger han – men ingen tror ham på akkurat det. Skillet mellom en vanlig konsert med Knopfler og en Dylankonsert blir stadig mer slående. Du ser det på bandet – de avslappede ansiktene i Marks gjeng utstråler tilfreds trygghet med all sin utvilsomme virtuositet, de vet akkurat hva som skal skje, ingen overraskelser her, nei, mens Bob’s gutter ser ut som en gjeng gangstere som alltid sover med ett øye åpent, på vakt, alvorlige, Charlie Sexton nesten forpint – de er ikke sikre på noe som helst og slipper ikke Gudfaren med øynene et sekund, det være seg for å kamuflere eventuelle feiltrinn eller jamme opp mot et hittil ukjent riff eller groove på pianoet. De er der hele tiden, oppvakte som verdens beste kelnere i ryggen på en impulsiv hovmester, som i kveld nok en gang dunker esset »Ballad of a thin man« i scenegulvet – et drama i skygger & munnspill – ingen skal overbevise meg om at noen versjon fra 1966 slår kveldens, her kreves det bøttevis med levd liv. Det hele pakkes sammen med »Blowing in the wind« og strimer av håp, som for nesten to mannsaldre siden, (den gang riktignok med Peter, Paul and Mary), men uten et snev av nostalgi, – snarere en påminnelse om at vi ikke kan ta en eneste dyrekjøpt seier for gitt, barbariet ligger alltid på lur, som ulver klar for å ta over. Men ikke i kveld. I kveld ruler Bob.

Brooklyn, 21.11.12

Bob Dylan kom ramlende inn i New York i begynnelsen av 1961, samme uken som John F Kennedy ble edsvoren president. Han så ‘people going down to the ground, buildings going up to the sky’. Rustet med gitar, koffert med litt klær og et sterkt ønske om å møte det som skulle bli hans siste idol, Woody Guthrie, som på dette tidspunktet ligger syk, tungt rammet av Huntingtons sykdom. Adressen er Brooklyn State Hospital, og den målbevisste nittenåringen finner raskt fram til målet og sitter til slutt ved mesterens sykeseng og spiller Guthries egne sanger for ham. Historien forteller at Guthrie i ett av sine klare øyeblikk kommenterte at han var i tvil om hvorvidt gutten kunne skrive, men fulgte opp med: ‘but he sure can sing’. NY ble på mange måter Dylans nye hjemby, der han sugde inspirasjon som en svamp. Det sterke og ærgjerrige ønsket om å formidle og å slå gjennom ble likevel balansert av en kunstnerisk integritet som i 1963 fikk ham til å forlate studio for Ed Sullivan Show og sjansen til å nå millioner i løpet av minutter. Årsaken: Han ble bedt om å legge til side anti-antikommunistsangen »Talking John Birch Society Paranoid Blues«, og om å synge noe annet istedet, for eksempel »Blowing in the wind«. Dylan pakket ned gitaren og gikk.

I kveld er Dylan tilbake i Brooklyn for årets seksogåttiende og siste konsert. En ring er sluttet og en årering er lagt til. På de tre siste årene har han dermed gitt flere konserter enn han gjorde på hele 60-tallet. Flere enn han gjorde på hele 70-tallet. Tilsammen har fintelling vist at han har gitt ca 3217 konserter. Hittil. Ca fem i måneden i gjennomsnitt. I 51 år. Jeg sier det igjen – den som ikke skjønner hvilken betydning møtet med publikum har for Dylan, går glipp av noe meget vesentlig – joda, han er en ikke halvgæren poet, men alltid sanger, musiker & formidler – først og sist. I det møtet er alkymisten i sitt verksted, miksende sitt brygg, kveld etter kveld, jaktende på magiske øyeblikk for den som har ører til å høre dem. Det han har gjort i studio er bare én av ingrediensene. Men han er åpenbart ikke for alle – hans rå upolerthet, hans manglende ‘kommunikasjon’ med publikum, ( i betydningen koseprating mellom sangene), hans manglende vilje til å gjenskape noe du har hørt på plate, hans allsangdrepende synkoperi, hans halsbrekkende musikalske linedansing uten sikkerhetsnett og ikke minst hans uforlignelige stemme, nå mest som en steinovnsbakt hybrid av Howling Wolf, Louis Armstrong & Tom Waits, der han snerrer & glefser & hyler om livets alvor, og der han i bluesen bruker stemmen som snerten fra en nihalet katt for å markere rytmen i de tyngste låtene, på det beste i en perfekt forening med sannheten om livet og tematikken i sangene. ‘Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!’, sier Olaf Bull, og fanger på denne måten noe av også Dylans visjon, skjønt ømt og ømt, fru Blom.

Men – mens han til tider høres ut som om både støv og grus fra ‘forty miles of bad road’ har laminert stemmebåndet, kan han fortsatt, i neste øyeblikk, lete fram til crooneregenskaper og en finstemt ømhet i formidlingen av linjer som krever dette – som i ‘everything passes, everything’s changing, just do what you think you should do’ eller ‘I’m searching for phrases, to sing your praises’, ‘I met a young girl and she gave me a rainbow’, eller ‘These visions of Johanna is now all that remain’. Uansett – røft eller ømt – magien finnes der fortsatt i hans unike miks av ‘timing & phrasing’, og disse gyldne øyeblikkene er det som fortsatt kan trollbinde den eller de i publikum som er åpen for det, og som gjør hver konsert til en helt unik og original opplevelse, i skarp kontrast til Knopflers fine reproduksjoner. På disse konsertene har det vært mange av dem. Både øyeblikkene og jublende publikummere, aldersfordelt fra ti til åtti år. Men altså – kveldens konsert:

Det var som han kom hjem. Fra starten av la han fra seg hatten han har brukt på de andre konsertene, og tok barhodet mot hyllesten fra hjemmepublikummet etter å ha sjarmert dem med »You Ain’t Goin’ Nowhere« og »Don’t think Twice«. Han fylte den nye storstua i byen, Barclay Center, til øverste vagl, såvidt jeg kunne se, og det føltes som om det var en ekstra varme fra publikum i dag – de regner ham nok som sin, med stormende jubel etter hvert vers og hver munnspillsolo på »Tangled up in Blue«, og de følger også nøye med på »Early Roman Kings« som trekker linjer fra gamle Rom til gjengkultur til Wall Street-mafiaen. På samme måte tar de ekstra i mot post-Sandy-hilsenen »The Levee Gonna Break«. »Chimes of freedom« vekker stor begeistring, tross rotete pianosoli, mens »Highway 61« rocker hardt og tungt med lange rullende og tordnende pianopassasjer.

Høydepunktene var nok likevel en utrolig vakker »Visions of Johanna«, med svært høy gåsehudfaktor, en kunne høre sukkene i salen, en betagende »Forgetful Heart« og nok en smektende doowopaktig versjon av »Soon After Midnight«. Som for de andre konsertene er energinivået og tråkket svært høyt, og nok en definitiv versjon av »Ballad of a thin man« bringer publikum på føttene, der de blir stående resten av showet, helt til de må innse at han ikke kommer inn igjen.

I foajéen på veien ut ser jeg at det henger en reklameplakat for Brooklyn State Hospital Center, og trekker, uten å vite det, tråder gjennom Dylans historie, fra sangene ved sykesengen til hyllesten i storstua. Litt av en reise.

Forholdet mellom inspirasjon og perspirasjon kan være gjenstand for mange interessante diskusjoner i eget liv, men enda mer i vår forståelse av kunsten og kunstnerlivene. For Dylans vedkommende vil utvilsomt stayer-evnen, kampviljen og pågangsmotet være et perspirasjonens kinder-egg som matcher det av strie strømmer med kreativitet, språklig ekvilibrisme og en utømmelig åre av kjærlighet til musikken. Uten utholdenheten og drømmen i kombinasjon hadde han forlengst kunnet hvile på en seng av laubær, men han fortsetter altså, tilsynelatende utrettelig, nesten som om han ikke har noe valg, tjue år etter at han fikk Grammy for Lifetime Achievement. Med årets albumutgivelse viser han også at overflødighetshornet ikke er tomt ennå. Og med årets turné viser han også at nye ess fortsatt kan trekkes ut av ermet, denne gang i form av et flygel, »to keep the show fresh«. Den åpenbare muligheten for å strippe live-konseptet ned til en mer akustisk og dempet omgivelse ligger der fortsatt, slik vi hører det på topplåtene på »Tempest«. Med Dylan vet man ikke, kanskje vil den jokeren aldri bli spilt. Men vi kan jo håpe.

Så ble det altså igjen fire flotte konserter på en turne der Dylan stadig fortsetter å utvikle seg, samtidig som han bare såvidt har smakt på de nye »Tempest«-låtene, som fort kan være med å løfte nye konserter til nye høyder. Men det blir altså til neste år.

Uansett: I’ll stand in line. Livet er kort.

Johnny Borgan

(først publisert på Rootsy)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s