En landsby i New York.

Lista over musikere Manhattans Greenwich Village har tiltrukket seg, er lang. I folkmusikkens glansdager var Dave Van Ronk stasjonsmesteren som ønsket dem velkommen.

Gjennom Coen-brødrenes kritikerroste, kinoaktuelle film «Inside Llewyn Davis», trekkes New Yorks mest sjarmerende bydel fram i lyset — igjen, for noen, for andre — kanskje for første gang. Filmen spinner sine tråder rundt «The Village» slik den var ei uke vinteren 1961, i overgangsperioden mellom uskyldens tid og tiden da bydelen skulle bli et springbrett for stjerner, med Bob Dylan som den største av dem alle. Kongen i gata, Dave Van Ronk, ble ikke like kjent, men spilte likevel en avgjørende rolle i denne brytningstiden.

Slik Central Park i lang tid har vært en grønn lunge i New York, har Greenwich Village vært en åndens og kunstens lunge i samme by. Dette faktum er ikke av så ny dato som mange kanskje tror. Landsbystatusen kom riktignok på plass allerede i 1713, men også statusen som kulturell enklave og symbol for bohemtilværelse, avantgardisme og alternativ kultur, ble befestet så tidlig som på slutten av 1800-tallet. Teatre, gallerier, museer, klubber, coffeehouses og andre spise- og drikkesteder har vokst og myldret fram jevnt og trutt, og en endeløs strøm av kunstnersjeler har både befolket og besøkt bydelen for kortere eller lengre tid. Her vandret Mark Twain og Walt Whitman i gatene, her malte Salvador Dalí og Jackson Pollock, her skrev Eugene O’Neill og William Faulkner, her drakk, skrev og resiterte Dylan Thomas. Den første rasemessig integrerte nattklubben, Café Society, så dagens lys her allerede i 1938, og ble besøkt av hele jazzeliten, med både Billie, Ella, Bird, Coltrane og mange flere. Denne spennende historien til tross, landsbyens betydning skulle vokse videre. På 1950-tallet festet beatpoetene grepet, med Kerouac og Ginsburg i spissen, og ordets jazz florerte i tett samspill med den musikalske.

Parallelt vokste det også fram en annen bølge. Folk-musikken hadde hele tiden levd sitt parallelle liv med andre musikalske sjangre, blant bønder og arbeidere, fiskere, hoboer, jernbanearbeidere og fattigfolk, blant fanger og slaver. Overleveringene hadde skjedd muntlig gjennom generasjonene, og musikken hadde i liten grad kjente komponister. Balladene kom ofte med innvandrere fra Europa eller sildrende ned fra fjellene, ble splittet og spleiset og spjelket med andre sanger, hybridisert med og besmittet av andre sjangre, de skiftet navn og sted, skiftet persongalleri, skiftet instrumenter, men beholdt på det beste en gylden og mystisk essens av sjel og tradisjon.

«The Folk Process» var musikalsk alkymi, og med sin «Anthology of American Folk Music» etablerte folk-elskeren Harry Smith i 1952 folkmusikkens svar på Dødehavsrullene, et nennsomt utvalg av knitrende innspillinger fra perioden 1926—32 fordelt på seks vinylplatesider. Dette ruvende referansepunktet, kombinert med noen viktige og profilerte enkeltartister anført av blant annet Woody Guthrie, Leadbelly, Burl Ives og etter hvert Pete Seeger og Ramblin’ Jack Elliott, dannet en robust grunnmur for et voksende folkmiljø.

Når de kommersielt mest suksessfulle folkartistene, Pete Seeger & The Weavers, ved inngangen til femtitallet ble svartelistet for sine klare venstreradikale sympatier, var dette med på å tvinge fram en polarisering som i sterk grad synliggjorde koblingen mellom et sterkt samfunnsengasjement og folk-bevegelsen. Dette var i mccarthyismens storhetstid, og dens mistenkeliggjøring av alle tilløp til kritiske røster med sosialt fokus bidro, garantert ufrivillig, til å skape samling, samhold og kollektiv redebygging.

Et sydende progressivt og frilynt Greenwich Village var den perfekte scenen, bokstavelig talt, og folk-entusiaster og kommende artister strømmet til «The Village» som møll mot lyset. Hit kom en storøyd Robert Zimmerman med bussen fra Minnesota nettopp vinteren 1961, på jakt etter Woody Guthrie. Hans siste idol var i ferd med å visne på et hospital i Brooklyn, men det fantes andre helter i Greenwich Village.

Den største av dem var på alle måter en kjempe og «larger-than-life». Et vandrende bluesmuseum, en eminent gitarist, fryktinngytende, men raus og med et stort og varmt hjerte på venstre side. En å se opp til. Hans navn var Dave Van Ronk, med tilnavnet «The Mayor of MacDougal Street» — ifølge Dylan var han «King of the street, he reigned supreme». Eneveldig. Både beat, jazz og folk rant gjennom ham. Dylan ble hans elev.

Når brødrene Coen har laget sin Greenwich Village-film, svever Dave Van Ronks ånd over vannene. Filmskaperne er tydelig inspirert både av hans memoarer og hans person, han som ble værende på folkscenen livet gjennom.

Det er likevel viktig å bemerke at dette langt fra er en biografisk film om ham, som for øvrig kom til landsbyen flere år tidligere enn filmens hovedperson.

Llewyn Davis er en vev spunnet av mange artisters liv. Vi får glimt av en strevende kunstners basketak i livets veikryss, mellom kompromisser og idealer, mellom den gamle og den nye tid. Llewyn Davis er en av de svært mange med stort talent, som brenner med en klar og stille flamme, men som ikke når helt opp til stjernehimmelen. Skinnet fra og skyggen av Dylan er til stede, i filmen som på soundtracket, men denne gangen er det likevel ikke han som er hovedpersonen.

Vi hører til slutt på soundtracket Dave Van Ronks fine versjon av «Green, Green, Rocky Road» og Dylans «Farewell», den lett tilpassede versjonen av «Leaving of Liverpool», og vi kan undre oss over hva som skiller disse to artistene. Begge var både originaler og tradisjonsbærere. Den ene trekkes med denne filmen velfortjent fram fra glemselens gjemmer, mens den andre ble en dominerende kraft i utviklingen av populærmusikken slik vi kjenner den i dag. Dylan tok tradisjonen med seg inn i framtida, og linjer funnet blant annet i Van Ronks vell av tradisjonelle ballader ble etter kort tid inkorporert i moderne, ja, revolusjonerende rocklyrikk. For Dylan, Lou Reed, Hendrix, Lovin’ Spoonful, Joni Mitchell, Nina Simone og mange, mange flere ble The Village en viktig, ja nødvendig, mellomstasjon. Dave Van Ronk var stasjonsmesteren som ønsket dem velkommen, som delte med dem, som vinket dem farvel og som seinere sang sangene deres. Begge rollene var viktige.

 For en stor underskog av artister ble Greenwich Village også en endestasjon, stedet der drømmene og ambisjonene ble oppfylt og tørsten slukket, og det stedet man ikke forlot, den kulturen man ikke forrådte — ved for eksempel å spille elektrisk gitar eller å lage nye sanger for en ny tid. Representanter for folkpuritanismen kom til tider til å bryte med den strøm av fornyelse og eksperimentering som hadde preget The Village i snart hundre år, og som, ironisk nok, alltid hadde vært en umistelig del av «the folk process». Men i det lange løp var det puritanistene som tapte, slik puritanister bør, og Greenwich Village vil for alltid bli stående som en eventyrlig smeltedigel i musikkhistorien, et sted der både kjemper og stjerner fødtes.

 

Johnny Borgan

(først publisert i Dagbladet, 25.2.2014)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s