Den blå timen – Shadows In The Night, Bob Dylan, 2015

last ned (16)

Why can’t I be more conventional?, sukker Bob Dylan megetsigende på sitt nye album, (det vanskelige 36. albumet) før han og sangen konkluderer, om enn med et nytt spørsmål: Don’t you remember I was always your clown / Why try to change me now? Han er den samme gamle. Altså uforutsigbar.

«Shadows in the Night» er et album som ånder. Du kan høre det og nærmest kjenne det fysisk. Det er som om du selv holder pusten for ikke å gå glipp av ett eneste av de stille øyeblikkene som farer forbi, et gniss på en streng, en sanger som trekker pusten. Det er friskt som en rislende fjellbekk i måneskinn, du kan formelig høre rommet det spilles inn i, du kan lukke øynene og se det for deg – musikerne og sangeren står der sammen. Live i studio. På den gamle måten.

Albumet innbyr, på alle måter, til å lytte. Utsøkte og lavmælte arrangementer med hans eget femmannsband, smakfullt utfylt med messingblåsere, erstatter på elegant vis tidligere storband- og orkesterarrangementer. Vi forstår godt hva Dylan mener med å «uncovre» i stedet for å «covre» disse låtene – og hans ambisjon om å løfte dem ut av graven og fram i lyset.

«Jeg har følt hvert ord i den sangen», sier Dylan om åpningssporet «I’m a Fool to Want You». «Denne sangen er ikke utdatert. Den har med human emotion å gjøre. Det er ikke noe kunstig ved disse sangene. Det er ikke et falskt ord i noen av dem. De er tidløse.» Det er de evige spørsmålene og de aller tyngste drivkreftene for kunsten som nok en gang dissekeres – tapt kjærlighet, eksistensiell ensomhet og lengselen etter å høre til noe eller noen.

«Stay with Me», «Full Moon and Empty Arms», «What’ll I Do?» og «Where Are You?» Titlene taler sitt tydelige språk, men det er når den store alkymisten av en formidler puster sjel inn i dem at magien oppstår, det er gjennom varemerket «timing and phrasing» at mesterskapet vises. Det kjæles med hvert ord, og hvert ord betyr noe.

Det er mange som har sunget sangene, og Dylan har hentet inspirasjon fra flere av dem, men nøkkelen er Frank Sinatra. Han har satt sitt stempel på dem alle. Han er fellesnevneren. Dylan synger Sinatra? I sitt 74. år klarer han fortsatt å overraske. Dylan elektrisk? Dylan synger country? Dylan synger gospel? Dylan synger julesanger? Hva blir det neste? Dylan synger Sinatra? Aldri i verden. Hah!

Hvor overraskende er det egentlig? Dylan kom riktignok med noen kjepphøye kommentarer på sekstitallet, à la «hvem-bryr-seg-om-I’m-Getting-Sentimental-Over-You-liksom??» Men så er det da heller ikke sekstitallets Sinatra som er i fokus på dette albumet, med et par unntak snakker vi om låter fra førti- og femtitallet, tida da Ol’ Blue Eyes både var på det hotteste og kuleste. I sine krøniker bekjenner Dylan en dyp avstandsrespekt for Sinatra, som han hørte overalt, selv om han ikke kjøpte platene: «I could hear everything in his voice – death, God, the universe – everything.» Spurt om Franks betydning for albumet, svarer han: «Frank’s got to be on your mind. Because he is the mountain. That’s the mountain you have to climb, even if you only get part of the way there.» Så det, så.

Dette er ikke første gang Dylan synger «Franks sanger». Eksempelvis, under innspillingene av «Infidels» i 1983 gjorde han «This Was My Love», og da han i 1985 stilte på den første Farm Aid-konserten introduserte han «That Lucky Old Sun» på scenen, en låt blant flere fra Franks repertoar han siden har spilt live. Og da han for noen år siden laget hundre (!) radioprogrammer i den svært underholdende serien «Theme Time Radio Hour» var Sinatra en av de 1119 forskjellige artistene som ble spilt aller mest.

I år ville Frankie Boy fylt 100 år. I forbindelse med 80-årsdagen, da han fortsatt levde, om ikke i beste velgående, ble det arrangert en stor hyllestkonsert. Artisten som ble valgt til å avslutte det hele, før grand finale med alle på scenen, overrasket nok mange, både Dylan- og Sinatra-fans – tilsynelatende motpoler på opptil flere skalaer.

At historien i tillegg vil ha det til at sangen som Dylan framførte i en meget intens versjon, var spesielt ønsket av bursdagsbarnet selv, er også interessant – i hvert fall fram til man lytter til teksten. «Restless Farewell» fra 1964, som Dylan knapt hadde spilt live før, inneholder blant annet linjene:

Oh a false clock tries to tick out my time
To disgrace, distract, and bother me
And the dirt of gossip blows into my face
And the dust of rumors covers me
But if the arrow is straight
And the point is slick
It can pierce through dust no matter how thick
So I’ll make my stand
And remain as I am
And bid farewell and not give a damn

Nærmere «My Way» kommer man knapt i Dylans katalog. Velvalgt av Frank, talende for dem begge. Felles skjebner.

Etter Sinatras død uttalte Dylan at Sinatra «var en av de få sangerne som sang uten en maske». Det samme kan sies om Dylan selv, i hvert fall på dette albumet, der vokalen er sjeldent naken og sårbar fra første til siste strofe, marinert i levd liv.

Dylan som crooner er heller ikke en nyhet – den som har ører, kan høre, det være seg når han synger «Bye and Bye» og «Moonlight» på «‘Love and Theft’» (2001), «When the Deal Goes Down» og «Beyond the Horizon» på «Modern Times» (2006) – eller når han utgyter den store kjærligheten i «Make You Feel My Love», en av mange sanger som sømløst glir inn i den store amerikanske sangboken og i den tradisjonen som han på «Shadows in the Night» øser så rikt av.

Denne croonerutgaven av Dylan har vi også sett i aksjon på scenen, spesielt de siste årene, slik jeg blant annet så ham avslutte fjorårets turné på Beacon Theatre i New York, hver kveld med albumets «Stay with Me» som siste låt til et andektig lyttende publikum. Det han har gjort på scenen siden høsten 2013 har helt tydelig vært en del av forberedelsen til det strippede uttrykket på «Shadows in the Night», et album som vil bli stående som en av de virkelig store triumfene for Dylan som vokalist og sanger.

Dylan uttaler: «To be mentioned in the same breath as (Sinatra) must be some sort of high compliment. As far as touching him goes, nobody touches him. Not me or anyone else.» Men når han samler seg til å avslutte med «That Lucky Old Sun», så rager han selv der oppe, blant de store sangerne som sang den, og han har hørt på dem alle: Louis Armstrong, Ray Charles, Sam Cooke, Aretha Franklin, Frank Sinatra, alle med sine store gaver og vokaltalenter, alle med sin umiskjennelige musikalitet. Han hører hjemme blant dem, som sanger, som gudbenådet formidler av de følelsene som bæres og utløses av de store sangene. Som Woody Guthrie en gang sa det for lenge, lenge siden: «The boy can sing!»

Låtene på «Shadows in the Night» er spilt inn i rekkefølgen på albumet, og på denne siste kan man fornemme en tretthet som passer sangen, etter et langt liv på veien, nesten 3400 konserter og som alltid kjempende kunstner. Men når han i siste vers legger all sin aldrende kraft inn i ordene Lift me to paradiiiiiiiise, og i neste nu fortsetter Shooooow me that river, take me across / And wash all my troubles away, så løfter han oss alle med sin sang.

Om dette skulle bli den siste låta på det siste albumet fra Dylans munn, vil det være en fantastisk finale. Vi kan bare ydmykt håpe at det er mer der det kommer fra.

Johnny Borgan

(Først publisert i Klassekampen 2.2.15.)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s