“In a spin, loving the spin I´m in” – Bob Dylan i Stockholm, 2.4.2017

Første kvelden var absolutt en fin konsert, ingen tvil om det. Likevel ga den meg følelsen av at dette var en typisk turnéstart, der første halvdel av konserten brukes til å finne fotfestet, bli vant til å spille foran publikum igjen – finne groovet. Så – fra cirka midtveis og ut så vi en Dylan i toppslag, men selv da ikke helt med energien fra høstens konserter. Spenningen var derfor stor før søndagens konsert. Vi trengte ikke vente lenger for å se endringer.

Bandet kommer hastende inn til Stu Campbells gitarklimpringer i folk-landskapet, Dylan går rett til pianoet – WHAT!!!! Til pianoet?? – Ja, men det er fortsatt »Things Have Changed« som gjelder, denne gangen med Dylan stående ved pianoet å spille, noe jeg aldri har sett før, selv om jeg har sett mange »Things Have Changed«. Han buldrer i vei og vi skjønner at noe er på gang. Rett over i neste sang – »To Ramona« – WHAT???? Første gang siden Mainz for et par år siden? Ingen perfekt versjon, men veldig fin likevel: »Everything passes, everything changes, just do what you think you should do!« Nettopp!! Denne gangen blir han stående bredbent i rockeren »Highway 61 Revisited«, á la Jerry Lee – det er toget som kommer. Litt senere kommer det heftige bluesgroovet som bare kan bety én ting, »Early Roman Kings«”, marinert i inspirasjonen fra Muddy Waters og Chess Studios: »I ain´t dead yet, my bell still rings!« Flott versjon!

Foran på scenen tar Dylan nå fram den fjerde mikrofonen, da inkludert hele stativet, løfter det opp når han synger – ja – nå skjer det noe, han bøyer og tøyer og leter etter pust til de fineste fraseringene – »Love Sick« løfter seg ytterligere fra dagen før på grunn av dette. En slentrende »Spirit On The Water« blir nok en endring fra lørdag, den minst interessante sangen i kveld, men likevel poeng for at han gjør endringer i settet. Det gir i seg selv en dynamikk som trengs nå. Den største av dem alle, den mest overraskende, og kveldens desiderte høydepunkt, er det halsbrekkende arrangementet av »That Old Black Magic«. En versjon som Frank Sinatra aldri har gjort, dette er det forrykende og muntre Louis Prima-arrangementet som ingen uten dødsforakt kaster seg over – det samme som på »Fallen Angels«, men kveldens livlige versjon slår knock-out på albumversjonen – Dylan smiler og ler, George Recile og Tony Garnier viser til fulle for et fantastisk rytmepar de er, der de ikke mister Dylan av syne et øyeblikk, det er som en konkurranse i jazzet vellyd, det swinger, salen koker og gynger med i et frenetisk tempo – perfekt!

Etter dette fortsetter konserten som kvelden før, men med dette forhøyede energinivået, og med mikrofonstativet hevet til kamp. Wow! Begrepet »Gi mannen en stav!« får ny betydning – den tok han selv i kveld, og løftet både den og nivået på konserten vesentlige hakk. Ikke desto mindre – dette er bare starten på turnéen – vi gleder oss til Oslo og er nå spent på hva som skjer, også med repertoaret: »This is the perfect time for anything to happen!« som han selv sa for noen år siden.

Johnny Borgan

(først publisert på Rootsy: http://rootsy.nu/artikel.php?id=340 )

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s