Melancholy Mood Forever Haunts Me – Bob Dylan i London Palladium, 28.4.17

bob-large_trans_NvBQzQNjv4BqejZIJAt9PEOrlPg-pDq6IP3m5INtNp4CB3z9VIhIlqw

Med store forventninger er det lett å bli skuffet, og vanskelig å bli imponert. Etter at jeg hoppet av årets turné i København, etter to helt ypperlige konserter der, forventet jeg bare mer av det samme høye nivået, uten store endringer. Jeg ble likevel overrasket i kveld.

Kveldens scene var selveste London Palladium, et vakkert klassisk teater, bygd i 1910, og et sted som har huset en lang rekke store stjerner gjennom tidene. Det var til dette teateret både Louis Armstrong og Duke Ellington kom til når de først satte sine ben på en britisk scene, og en lang rekke amerikanske sangere i tradisjonen Dylan den seneste tiden har utforsket opptrådte her i etterkrigstiden, det være seg Bing Crosby, Frankie Laine, Judy Garland, Ella Fitzgerald, en av Dylans favoritter, Johnnie Ray,  eller, ja, du skjønte det kanskje – Frank Sinatra.

I sin tale til Nobel-banketten, nevnte Dylan faktisk også dette stedet ved navn:

“When I started writing songs as a teenager, and even as I started to achieve some renown for my abilities, my aspirations for these songs only went so far. I thought they could be heard in coffee houses or bars, maybe later in places like Carnegie Hall, or the London Palladium.”

Mange ville da vite at han på det tidspunktet aldri hadde spilt i London Palladium, følgelig at dette også var en drøm som tydeligvis ikke var gått i oppfyllelse. Dylan visste nok på tidspunktet godt at avtalen med London Palladium var på plass, men uansett er det en god historie. Drømmer kan bli realisert, må vite.

Konserten starter presis, og Dylan kommer tuslende ut i polkadottet skjorte og ditto skjerf, som en slags rockens Lord Fauntleroy. Fra mitt utgangspunkt på andre rad, rett foran Dylans pianokrakk, er det helt klart at lyden ikke kan måle seg med Operaen i København. Selv om det ble litt bedre utover i konserten, forble forskjellen stor, ihvertfall der jeg satt. Fordelen var at vokalen kom klart og tydelig gjennom hele veien.  Og Dylan begynte å leke med fraseringene allerede i “Things Have Changed”: I´m NOT that EAGER to MAKE a misTAKE. En anonym versjon av “Don´t think twice, it´s alright” etterfølges av en rockende og rullende “Highway 61 Revisited”, hvor Dylan tydelig koser seg med å hamre løs på det uskyldige pianoet.

Men så er det at jeg begynner å bli overrasket – her skjer det jo faktisk noe nytt – jeg har vurdert latinorockeren “Beyond Here Lies Nothing” som en av transportetappene i settet, men i kveld legger Dylan mer oppfinnsomhet i pianosoloene, noe publikum også responderer på med spontan applaus underveis, noe som igjen oppildner pianisten. Han har alltid hatt pianokrakken stående på langs og sittende på enden av den. I kveld har han satt den litt på skrå, og sitter nå bare på et lite hjørne av den, i en stilling som tilsynelatende hvert øyeblikk kunne resultere i en ufrivillig limbo under pianoet, men han klarer seg. Om Dylan relaterer låten mest til Otis Rush og “All Your Loving”, Howlin´Wolfs “Who´s been talkin´” eller fra Santanas versjon av Peter Greens “Black Magic Woman” er ikke godt å si – her er det litt av alt, og kveldens versjon er av de beste jeg har hørt. Det samme gjentar seg når han kjører i gang med “Duquesne Whistle” og senere “Spirit On The Water”, pianospillet slår gnister og løfter selv de låtene som ellers lett kan fortone seg som hvileskjær. Så ikke i kveld. Igjen skjer det – Dylan kjører en pianosolo i avslutningen på “Spirit on the water” som framkaller rop og applaus i salen. “You think I´m over the top?” synger han. Svaret brøles utvetydig tilbake: “Noooo!”

London-publikummet vet også å sette pris på et godt croon, og jubelen står i taket for “Why Try To Change Me Now”, der Dylan hogger tak i den fjerde mikrofonen, går ned i hockey med mikrofonen stående til værs, og igjen mater oss med teskje – det er ikke spesielt grunn til å tro at han skal endre seg nå.

“Stormy Weather” er den eneste låten fra “Triplicate”, og den gjennomføres i en svært blå versjon, Dylan stående ved pianoet, slående tunge akkorder – den første av alle “songbook”-sangene som ikke framføres av Dylan foran på scenen.  Et vakkert øyeblikk.

“Tangled Up In Blue” blir en av de mest bejublede sangene, som vanlig, men jeg skvetter til igjen når Dylan kommer inn i et sjeldent vokalt groove på neste låt, “Early Roman Kings”, her driver plutselig Dylans coole og jazzede fraseringer hele bandet opp på tå, det gnistrer av glede og musikalitet, og sangeren fortsetter dette fra vers til vers på en måte som gjør det i utgangspunktet enkle bluesriffet til kveldens store høydepunkt. Stor scenekunst, og akkurat slike øyeblikk man drømmer om å oppleve når man ser flere konserter.

Det neste store høydepunktet er “Desolation Row” – jeg synes den har vært fin hver kveld, men ut av mørket kommer det et nytt forrykende funky flamenco-inspirert arrangement som får både vokalen og teksten til å fly lavt over byen i kveld:

“At midnight all the agents and the superhuman crew
Come out and round up everyone that knows more than they do
Then they bring them to the factory where the heart-attack machine
Is strapped across their shoulders and then the kerosene
Is brought down from the castles by insurance men who go
Check to see that nobody is escaping to Desolation Row”

En helt usannsynlig strålende versjon!

Et annet høydepunkt fra de andre konsertene er nå, i alle fall midlertidig, pensjonert, “Scarlet Town”. Den har vært ute siden “Stormy Weather” kom inn. “That Old Black Magic” får alle til å swinge med, tempoet får det hele til å virke like mye som en idrettsprestasjon som noe annet, der trommis George er den som får slite mest – Dylan danser med mikrofonen og har full kontroll på et svært krevende arrangement.

“Ballad Of A Thin Man” er fortsatt avslutningsnummeret, og det fungerer perfekt som det. Dylan står bredbent ved pianoet og understreker både paranoia, klaustrofobi, angst og smerte med intens traktering av de svarte tangentene. Han hilser nesten umerkelig til publikum, og blir borte i skyggene.

Som sagt – jeg forventet en solid konsert – overraskelsen var at pianisten Dylan klarte å løfte også de mer anonyme låtene betydelig denne kvelden, og på denne måten også å inspirere vokalisten Dylan til ny dyst. Lyden i London Palladium var noen streker ned sammenlignet med Køben, men dette var i høyste grad en godkjent start på tre-dagers-rekken med konserter i den fine salen der også Beatlemania regjerte på 60-tallet. En historisk scene altså, men enda mer historisk i kveld, etter at også Dylan har vært her. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Johnny Borgan

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s