Det er ikke uten en viss interesse at jeg følger med Robert Hoftun Gjestads skriverier knyttet til Bob Dylan. Omtalene av de to siste albumene har hatt de fengende overskriftene ”Nok av dette nå, Dylan” og, da Dylan ikke ville høre etter, ”En tidvis nitrist Dylan”. Prikken over I-en settes med dagens omtale av Dylans nobelforedrag, med tittelen ”Dette var da stusslig, Dylan”. I dette siste tilfellet kan jeg simpelthen ikke dy meg, selv etter å ha talt til 100, men må av mentalhygieniske grunner unne meg en kommentar.

Gjestads ingress hevder med bravur at ”Bob Dylans Nobelforelesning er en misbrukt mulighet til å si noe interessant om egne låter.” Etter undertegnedes mening har vi i dette tilfellet et langt større problem med Gjestads misbrukte mulighet til å si noe interessant og/eller fornuftig om nevnte Nobelforelesning. Gjestad setter selv opp Dylans glitrende takketale for MusiCares Person Of The Year-prisen i 2015 som et referansepunkt, der Dylan fortalte noe ”interessant, spennende, viktig, morsomt – om eget virke.” Bortsett fra at han i nettopp takketalen som ble opplest på Nobelbanketten 10. desember saktens allerede oppfylte alle kriteriene, noe Gjestad ikke nevner, begrunner han referansen med at Dylan i denne talen fortalte ”engasjert og direkte om artister og låter som har vært med på å forme hans egne klassikere. Og ikke minst hvordan.” Det er her det begynner å gå utforbakke for Gjestad, idet han med all mulig tydelighet klarer å overse at Dylan i det aktuelle foredraget nettopp gir oss et nytt kapittel i den uskrevne Chronicles, bind II, og ”engasjert og direkte” forteller oss om forfattere og bøker ”som har vært med på å forme hans egne klassikere. Og ikke minst hvordan.”

Tre bautaer fra verdenslitteraturen som Dylan velger å bruke som eksempler på litteraturens virksomme kraft også i hans kunst, avfeies av Gjestad som ”Ikke akkurat spennende valg.” Bare det. Videre hevder han at Dylan unnlater ”å forklare nærmere hvorfor og hvordan tematikken har påvirket egne låter.”

Gjestad, som beskylder Dylan for latskap, har i liten eller ingen grad tatt seg bryet med å sjekke ledetrådene som Dylan legger ut, der han, selv i foredraget, bryter ut i poesi inspirert av de samme verkene: ”Here´s a face. I´ll put it in front of you. Read it if you can.” Den åpenbare linken til ”Moby Dick” som man finner i ”Bob Dylan´s 115th Dream”, det åpenbare slektskapet mellom ”Intet nytt fra Vestfronten” og Dylans miniversjon av tematikken i ”John Brown”, hvordan hans siste album med egne sanger (som er det Gjestad egentlig ønsker seg) er dynket i inspirasjon fra ”Odysséen”, inkludert denne passasjen med direkte sitat i ”Early Roman Kings”: ”I can strip you of life/Strip you of breath/Ship you down/To the house of death” – vel, dette kunne vel være noen av mange relevante eksempler på det stoffskiftet som Dylan lysende og opplysende beskriver og eksemplifiserer, mellom sangene og litteraturen, ikke bare for ham, men også for andre låtskrivere. Bevisst og ubevisst. Det baskes med de samme klassiske temaene gjennom århundrene. I sanglyrikken som i litteraturen for øvrig. Her er det sterke slektskapet som Dylan i første avsnitt nettopp bebuder at han ønsker å reflektere rundt. Fra sitt ståsted.

Jeg stusser også over at Gjestad unnlater å nevne den sentrale innledningen i foredraget. Mer enn noe inneholder denne jo nettopp det Gjestad etterlyser, billedrik, engasjert og direkte tale om Dylans inspirasjonskilder, her representert ved Buddy Holly og Leadbelly, og der han beskriver møtene som nesten religiøse opplevelser – Buddy Holly som ”looked me right straight dead in the eye, and he transmitted something”, og om å høre Leadbelly: ”It was like somebody laid hands on me.” Talende eksempler om hvorfor det ble sangen og sanglyrikken som ble Dylans bane, og ikke forfatteren. Han forteller om hvordan han internaliserte det magiske og billedrike språket i folk-tradisjonen, og hvordan dette ble utgangspunktet for hans egen sanglyrikk. Så forteller han om hvordan miksen av verdenslitteraturen og dette språket hjalp ham i å nå målet – å skrive sanger som var forskjellige fra det noen hadde hørt før, og hvordan temaene i den litteraturen han hadde et forhold til, hjalp ham til dette. Til å skape ”new poetic expressions within the great American song tradition”, som senere ble begrunnelsen for at han fikk Nobelprisen. Innledningen levner ingen tvil om at det, mer enn noe annet, er møtet med musikken, sangerne og sangene som får blodet til å koke hos Dylan. Vel har mange av oss i ulike former hørt dette før, men dette foredraget har åpenbart et bredere publikum enn de jevne Dylanfans. Dylan gjør ingen forsøk på å innynde seg i de finere litterære salonger ved å nedtone sitt valg av sangen og ørets poesi som mål og rettesnor. ”Our songs are alive in the land of the living.”

 Fortellingen om Dylan og Nobelprisen antar forøvrig allerede mytiske dimensjoner, all den stund, mange, inkludert Gjestad, spikker til en historie som skal generere klikk mer enn å opplyse. Her snakkes det til og med om at Dylan nærmest er tvunget til å gi dette foredraget, og at han muligens gjør det kun for pengene. Et annet mulig narrativ ville tatt utgangspunkt i det første intervjuet med Dylan etter at Nobelprisvinneren ble kunngjort, Svenska Akademiens Sara Danius´referanse til samtale med Dylan, og til talen på banketten som på all mulig måte utstrålte respekt for både prisen og tildelingen. At deler av pressen heller foretrekker å holde seg klistret til limpinnen i Dylans evige katt-og-mus-lek med alle som forsøker å sette eller påvirke hans agenda, ikke minst pressen, vel, det er akk så forutsigbart, og knappest betydelig kritisk journalistikk.

Dylan er i litteraturen, og litteraturen er i ham, slik det er en nobelprisvinner verdig. Men – han er og blir først og fremst sanger, slik han også siterer Homer til slutt i foredraget: ”Sing in me, oh Muse, and through me tell the story.” Deretter låtskriver, og deretter nobelprisvinner. Sånn er det.

Gjestad omtalte for øvrig også Dylans konsert i Oslo Spektrum i april, under tittelen ”En mester i knallform.”

Etter min mening ville denne tittelen vært mer treffende også for Nobelforedraget enn den valgte. Den som har ører, hør.

Johnny Borgan

P.s.