Da min kjære salige farmor ble spurt om det fineste hun visste, svarte hun: “Å se sola gå ned over Buafjellet.” Det var utsikten fra kjøkkenvinduet på den lille gården ytterst i havgapet, små kår i karrige strøk, fiske og småbruk, nøysomhet og tålmodighet. Når Tove Bøygard gir oss “Småkårstestament” synger hun ikke bare om sin far, men hun favner om hele vår nasjons røtter, og omsorgen for de som bygde landet ligger som en varm hånd over hele prosjektet “Jord”, både i mikro- og makro-perspektiv. Sangen går rett til hjertet.

Bøygard spør i åpningslåten “Kor vart det tå hjarte?”  Hun spør i fortvilelse over tilløpet til at solidaritet og fellesskap forvitrer og trues av både egoisme, populisme, løgn og uforstand, og stikker med prologen fingeren rett inn i det vonde paradokset som ligger som en skygge over vår tid – ironien i at vekst i både BNP og kunnskap likevel resulterer i framveksten av skremmende holdninger, hat og motsetninger. Håpet om at verden går framover og at historien ikke skal gjenta seg, har de siste årene åpenbart fått seg en kraftig nesestyver.

Låta “Jord” er en poetisk skildring av den nesten magiske jordmagnetismen som treffer mange av oss, dragningen mot både heim og røtter, stein og jord, den samme hjemfølelsen som også Hamsun skrev så vakkert om. Det er da også treffende at Tove Bøygards vokal på nettopp på denne låta faller inn i koret til de sterke kvinnestemmene fra hele jorda, på tvers av kulturelle skillelinjer, i det hun sullar og haukar i slekt med både Mari Boine, Ella Marie og Buffy Sainte Marie, stemmen hennes et instrument som beveger seg langt bortenfor ordene og inn i det usigelige, det er urkraften i kvinnene vi hører.

Magien ivaretas også i høyeste grad av produsent og multimusiker Freddy Holm, som sammen med Jørun Bøgeberg (bass) og Eivind Kløverød (trommer og perkusjon) beveger seg lekende utvunget og lettbent mellom sjangrene, fra country til punk, fra ballader til rock – jeg tenker på et slektskap med Emmylou Harris sine våpensvenner “Spyboy”, der Tove Bøygards “Jordgutar” er det norske søskenbarnet, forankret dypt i det norske og hallingske, men med mange tråder strekt over Atlanteren, til americana-land.

For denne lytter er det som om alt faller på plass i den herlige låta “Mink” – en varm hyllest til en av de mange som kjente, har kjent og kjenner på de knugende klørne til bygdedyret og på de begrensende kreftene i livet. Ett av de store høydepunktene på albumet. Etter min smak. Tor Jonsson ville tørket en tåre, han også.

“Jord” hadde i utgangspunktet en svært tøff oppgave som oppfølger til mesterverket “Blåe drag”, men treffer planken perfekt og blir helt på tampen av året ett av årets aller fineste album, et album som vokser ved hver gjennomhøring. Det er ikke “Blåe drag, Volume Two”, dette er noe annet, et skritt videre, fra blått er vi over i jordfargene, også de fargene som min farmor likte best.

Som på “Blåe drag” får vi også med “Jord” to fine cover-versjoner på kjøpet, to sanger som Tove Bøygard nok en gang gjør helt til sine egne, like mye i sin intense framførelse som i oversettelsen. I “Rokk ved meg” er det “mama” sjøl som synger i sangen som startet som en jam i studio under innspillingene av soundtracket til “Pat Garrett & Billy The Kid”, der Dylan improviserer fram den lille perlen “Rock Me Mama”, med tekstlinjene: 

“So rock me mama like a wagon wheel
Rock me mama any way you feel
Hey mama rock me
Rock me mama like the wind and the rain
Rock me mama like a south-bound train
Hey mama rock me”

Sangen ble aldri utgitt, men var å finne på en bootleg som Ketch Secor i americana-bandet “Old Crow Medicine Show” etter hvert kom over og ble helt henført av – han fullførte sangen og fikk etter hvert Bob Dylans velsignelse til å gi den ut som den herlige “Wagon Wheel”, med en video som løfter opplevelsen ytterligere.  Bøygard har skrevet teksten inn i sitt eget “Jord”-univers, men bevarer ånden fra originalen i fullt monn, dog med sterkere trøkk og tydelig kvinneperspektiv, “tre grep og sanninga midt i trynet”, med glimt i øyet refererende til den store låtskriveren Harlan Howards svar på spørsmålet om å definére countrymusikk: “Three chords and the truth.” Han skrev blant annet “I Fall To Pieces”, en sang vi gjerne skulle hørt Tove covre. Bare tanken gir meg tårer i øynene.

Et høydepunkt på albumet er den svært imponerende “16 tonn”, coverversjonen av Merle Travis´ klassiker “Sixteen Tons”, spilt inn av ham selv, men gjort til en mega-hit av “Tennessee” Ernie Ford. Travis´far var gruvearbeider, og uttalte etter sigende ofte ordene “another day older and deeper in debt” som her har blitt til: “Ein dag eldre og gjelda er svær”. Toves versjon og skrik til St Peter lar både Merle og “Tennessee” Ernie sine versjoner bli liggende igjen i støvet langt bak henne – dette er en tung og dyp soulversjon av sangen, glimrende flankert av jord, vind og flammer fra Toves Trio – et hjerteskjærende rop fra småkårsfolk, fra folket i rustbeltet, fra folk med gule vester, fra alle de som ser de store og urimelige forskjellene øke, som ser problemet godt, men som ikke nødvendigvis ser løsningene, som er forbannet, de som delvis er truende til å følge etter løgnaktige rottefangere med enkle og polariserende budskap. Det er disse vi må nå, det er disse som må nås og forstås og høres på, om vi skal få skuta på rett kjøl. Alt dette kan du høre i Tove Bøygards fantastiske tolkning av “Sixteen Tons” – dette er ikke et nostalgisk sus, dette er ord i rette tid, og til vår tid. Den som har ører, hør. Tidenes versjon av sangen.

Til slutt –  etter å ha hørt på hele “Jord” ligger svaret på “Kor vart det tå hjarte?” snublende nær – det hjarta holder Tove Bøygard i hånden, for oss alle. Det flyter over gjennom hele albumet, som i sum blir en eneste stor kjær leik, og som etterlater seg en strime av håp. Igjen. “Tre grep og sanninga midt i trynet.” Takk, Tove.

Johnny Borgan