“Das Konsert an sich” & “Das Konsert für mich”, kan som kjent være to helt forskjellige ting – eller kan det egentlig det?På samme måte som musikk i sin alminnelighet kan treffe oss ulike steder i kroppen, hjertet eller hodet om vi er tjue eller femti, bærer «für mich» en sannhet som vanskelig kan diskuteres – det er i møtet mellom deg og øyeblikket livet leves, musikken & kunsten oppleves, og du kan ikke ta feil, ikke der og ikke da. Du ble truffet av lynet, av toget, av tankene, av kjærligheten, av smerten, alt ettersom.

Jeg har alltid tenkt at John Prine har den snilleste stemmen i verden, en stemme du bare vil pakke deg inn i når det er kaldt & det blåser. Tekstene er, ifølge en annen fan, som følger: «Prine’s stuff is pure Proustian existentialism. Midwestern mind trips to the nth degree. And he writes beautiful songs. I remember when Kris Kristofferson first brought him on the scene. All that stuff about Sam Stone the soldier junky daddy and Donald and Lydia, where people make love from ten miles away. Nobody but Prine could write like that. If I had to pick one song of his, it might be Lake Marie.» Og han kommer tilbake, igjen og igjen, Tree of Forgiveness er et nylig mesterverk, levert på en måte som gjør at vi ikke klarer å tvile på at det kan komme mer.

Han kommer til og med tilbake til Norge og Konserthuset, sist nå på søndag. Det var en veldig sterk følelse av å være blant venner, blant John Prines venner, og det var en sterk følelse av at John følte det på samme måten. Mer her enn når han for et par uker siden i full fart fikk Lifetime Achievement Grammy, med Bonnie Raitt hyllende ham med en kort versjon av den fabelaktige Angel Of Montgomery.

Sist jeg så ham i Konserthuset, i 2018, var, etter mine begreper & kriterier, en fantastisk konsert – det var denne også, men på en helt annen måte. Han er svekket siden sist, venstre foten har sviktet ham totalt, og han sitter litt ubekvemt på en stol hele kvelden, han er som soldaten hos Monty Python, kraftig hugget av både kreft, hjerte- og lungeproblemer og nå foten, men still going ganske så strong. Sceneteppet er nede før han kommer, og nede før han, på en eller annen måte, kommer seg av scenen. Ingenting er galt, bortsett fra at jeg ikke kan stå på den, som han sier.

Han starter med «Everything Is Cool», og han er det, på en måte, men på en annen måte kan man lett tenke at det er siste gang man ser ham. Stemmen er svak de første låtene, men blir etter hvert, igjen, et rørende musikalsk redskap for både sannhet, humor & tristesse. Formidling av ypperste klasse.

Bandet er crème de la crème, med Fats Kaplin som førstestrengebetvinger, en utrolig renessansemann av en musiker, også en som fortsatt gir bolleklippen et ansikt. Trommer, bass og gitar, alt stemmer, der de faller inn blant lokfører John som puster tungt mens han leverer, mil etter mil, på skinnegangen, selv om vi tydelig kan høre det surkler i brystet hans mellom alle linjene fylt av skråblikk, livsvisdom & proustisk eksistensialisme. Han synger om Caravane of Fools, en lakonisk kommentar om situasjonen der han kommer fra, han synger rørende om at vi må ta vare på hverandre, og de eldre, i Hello In There fra hans debut i 1971, & han minner oss om at livet er kort, men trøster seg med at han skal få sin payback time i When I Get To Heaven. Han sitter alene med kassegitar og sjarmerer oss alle, eller han synger duetter bare med ungdommen Ian Noe, som er noe helt for seg selv – fjorårets nykommer, sett fra mitt ståsted, i alle fall. Ian leverte sterkt oppvarmingssett, og leverte også i fine duetter med sitt store forbilde.

Konserten ble minneverdig av alle de riktige grunnene – for meg. Og ja – jeg tenkte at noe av dette må da virkelig foreviges, så jeg fikk sneket meg til denne kornete versjonen av Bob Dylan’s favoritt John Prine-låt, «Lake Marie» i en, for meg, svært rørende framførelse, som en gammel dansende bjørn i skogen, som gir oss alt det han klarer å gi oss, helt til det siste. Hatten av for John – stayeren – en inspirasjon for oss alle. Forever John.