Øyeblikk & Evighet – tanker ved Bob Dylans 60-årsdag.

Det er Oscar-galla – Jennifer Lopez, dydig fotografert fra halsen og opp, leser tekst som ruller over skjermen i et detaljregulert show. Denne gangen har de tatt en ekstra sjanse – satellittoverføring fra Australia. Men: Bak kulissene er produsentene i ferd med å få apoplektiske anfall. Ikke bare har den nominerte i tolvte time bebudet at han vil endre lys, kamera, alt, men når presentasjonen starter, er han ikke foran kamera, men i garderoben. Men akkurat i tide er han der, foran et besmykket og bekjolet publikum, som lett lar seg sjarmere: «A worried man with a worried mind, Nothing in front of me, nothing behind…» Han lever i nuet.

Førti år tidligere: Rastløs unggutt, utålmodig etter å bli stjerne, invitert til sin første opptreden i platestudio, munnspilljobb for Harry Belafonte. Han kaster seg entusiastisk inn i «Midnight Special», venter ivrig på neste låt, men blir forbannet og forlater studio når han skjønner at de ønsker å spille «Midnight Special» én gang til!

Ting har unektelig forandret seg, men i det Dylan fyller 60 år, er det like fullt noe som ikke er endret – en hang til det spontane, til øyeblikkets magi.

Ved årets jubileum vil man ganske sikkert se et større antall artikler og betraktninger omkring Dylans liv og kunst, som, ikke unaturlig, vil ta utgangspunkt i forandringer og stilskifter. Samtidig som dette uomtvistelig er én side av sannheten, er det også interessant å finne fram til den veven av røde tråder som også utgjør historien om paradokset Dylan, som, på samme tid som han beskyldes for verken å kunne synge, skrive eller spille, to ganger får Grammy for beste rockevokal, gang på gang nomineres til Nobels litteraturpris og stadig trekkes fram av medartister som en genial musiker. Den legendariske plateprodusenten Jerry Wexler hevder at han i sin tid kun har jobbet med tre genier: Ray Charles, Aretha Franklin og Dylan.

Bob Dylan har laget plater siden 1962, men med få unntak har de vært spilt inn «live» i studio. For å oppnå den ønskede spontanitet har Dylan til tider gitt minimalt med informasjon til musikerne. Som Eric Clapton har sagt det: «You better watch out, it might be your only take!»

Det er også mange eksempler på betydelige sanger som ikke nådde fram til utgivelse av, for de fleste, uforståelige grunner – der Dylan mistet interessen for låten i løpet av tiden i studio eller kort og godt ikke syntes den passet inn der og da. Både «Biograph» (1985) og «Bootleg Series – Rare & Unreleased» (1991) er heldigvis overstrødd med slike tiloversblevne perler, f.eks. «Up To Me», «Abandoned Love», «Caribbean Wind», «Angelina», «Blind Willie McTell», «Series Of Dreams» og mange flere – sanger som dessverre fortsatt er ukjent for mange, til tross for at de lenge har vært offisielt tilgjengelige.

Årvåkne studiofolk klarte også å fange magien, selv om oddsene var imot dem. Chuck Plotkin, produsent på «Shot Of Love» (1981), forteller at Dylan plutselig, «uten forvarsel», satte seg til pianoet og begynte å spille «Every Grain Of Sand» – for øvrig en av Dylans vakreste ballader noensinne. Problemet var at det ikke var noen mikrofon ved pianoet! Plotkin var klar over at dette kunne bli eneste sjanse til å få foreviget låten, løp over studiogulvet og holdt en mikrofon foran Dylans munn så lenge sangen varte. Det ble også det eneste opptaket – resultatet utgjør den nydelige finalen på et meget underkjent album.

Også Dylans siste studioalbum, trippel-Grammy-vinneren «Time Out Of Mind» (1997) er et resultat av inspirasjon og intuisjon i skjønn forening, og er ett av mange bevis på at det ikke er noen motsetning mellom en sterk visjon, grundig planlegging og et resultat som fanger trolldommen i det improviserte samspillet. Daniel Lanois forteller engasjert om Dylans klare idéer om det ønskede resultat, hvordan de fysisk plasserte musikerne i lydbildet for deretter å jamme fram de musikalske kulissene til kunstnerens dype erkjennelse av egen og alts forgjengelighet.

Mange er også eksemplene på at tekstene tar form i og under innspillingene, ofte til de medvirkendes store forbauselse. Etter flere forsøk på «Tweeter and the Monkeyman» fra «Travelling Willburys» (1988), forteller George Harrison at alle ble stående og måpe da Dylan i siste og endelige versjon tryllet fram en totalt omskrevet tekst, tilsynelatende hentet ned fra luften – for øvrig en metafor som Dylan selv også har brukt om sin låtskriving – «sangene er der allerede, jeg bare henter dem ned».

Om Dylans studioproduksjon har vært preget av jakten på det umiddelbare, så gjelder dette i enda større grad hans omfattende konsertvirksomhet. Dette gjelder ikke bare repertoaret – i fjor varierte han mellom 125 forskjellige låter! Av og til får også bandet beskjed om låtvalget først på scenen. Et godt eksempel får vi på årets strålende nyutgivelse av The Bands «Rock of Ages», der man som bonus får høre hele Dylans gjestespill på konserten nyttårsaften 1971. To år etter forrige konsert med bandet går han på scenen og stjeler showet, mens han der og da roper ut navn på låtene til de på-tå-hevede Band-medlemmene. Resultatet er ren og skjær rock’n’roll – upolert, men perfekt. At man på feiringen av Dylans 60-årsdag på Rockefeller i kveld får besøk av selveste Garth Hudson fra The Band, må i denne forbindelse sies å være et stort scoop for et norsk publikum!

Om repertoaret varierer, er hans opptredener også en evig jakt på den nye fraseringen av en strofe, den nye munnspillsoloen – han kaster seg inn i et vers han har sunget tusen ganger før, fast bestemt på å fravriste det nok en hemmelighet, nok en nyanse. Når Dylan har omtalt seg selv som trapesartist, er det kanskje dette han tenker på, når han uten sikkerhetsnett tar sjansen på å finne noe nytt framfor å kjøre en trygg, polert og «kjent» versjon. Dette er nok også hovedårsaken til at nettopp Dylan er verdens mest bootleggede artist. Så er det da også åpenbart at han av og til bommer, at en gitarsolo av og til skjærer ut, at en avslutning forsvinner ut i ingenting, noe kritikerne naturlig nok vet å slå hardt ned på. Den som har ører vil imidlertid sjelden være i tvil om at man overværer noe genuint og ekte, en skaperakt på scenen, som – nettopp på grunn av risikoen – på sitt beste gir oss det øyeblikket der vi skimter det evige, og som gjør at vi stiller med samme sitrende forventning i Langesund, selv etter å ha sett konsertene både i Trondheim og Bergen samme uke. De færreste artister, selv i sin ungdoms vår, klarer å mobilisere tilsvarende evne til fornyelse fra kveld til kveld, ja, fra år til år. Rapportene fra amerikanske aviser strømmer nå over av anmeldere som mener de aldri har sett Dylan bedre enn på årets turné. Så kanskje det har gått troll i ord, kanskje er det slik at det bak grånet hår og et furet fjes finnes en sjel som er evig ung?

Happy birthday, Mister Bob!

Johnny Borgan

(først publisert i Dagbladet, 23.5.2001)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

%d bloggers like this: