Bob Dylan: Modern Times, 2006

Bob Dylan må ha falt i Jambalaya-gryten da han var liten. Få beveger seg mer utvungent og lekent mellom musikalske sjangre og lyriske grep. Det stadig økende mangfoldet i hans produksjon, og hans evige dypdykk i amerikansk musikkhistorie, både tekstmessig og musikalsk, manifesterer seg nok en gang med »Modern Times«, 44 år etter debuten i 1962. Sammenholdt med den rikholdige og rause referanserammen som går fram av hans selvbiografiske »Chronicles« og den platepratende radio-DJ Dylans spennende vandring i eget platebibliotek, framstår »Modern Times« som en naturlig ingrediens i kunstnerens tydelige ønske om å være den musikalske guiden som han selv ganske overbevisende hevder å ikke trenge – »I already know the way«. »Modern Times« er et overflødighetshorn, fylt med utallige spor og referanser til et utrolig vell av artister, sanger og litterære sammenhenger. Den kan brukes både som rebusløp og quiz, og det er mulig å legge et voldsomt hypertekstkart med linker over den sprudlende teksten – snart er vi ved tidens begynnelse i »Spirit on the Water«, snart studeres Ovid’s »The Art of Love« fra ca. år 0, og vips er vi på jakt etter Alicia Keys, en dame om hvem Dylan, på spørsmål i siste intervju med Rolling Stone, sa følgende om hva han tenkte når han så henne på en Grammy-utdeling: »There’s nothing about that girl I don’t like.« I samme intervju hevder han at han ville laget denne platen uansett hvordan verden ellers så ut rundt ham: »…I know that these songs are just in my genes, and I couldn’t stop them comin’ out.« Tenk det.

Han bader i tradisjonen og ruller seg gurglende og potent i stilarter som nesten uten unntak må regnes som både rockens og Dylans forgjengere. Med ett mulig unntak – platens majestetiske avslutningslåt, som mer enn noe minner om den sjangeren som Dylan utgjør helt alene – en dylansk talking blues med en tekstlig og vokal intensitet og dybde som uten tvil representerer noe av det som overskrider den tradisjonen som ellers så ømt blir kjærtegnet på denne platen. Dette helt uten at man ville bruke ordet »moderne«, som i denne sammenheng og på denne platen primært må forstås som de kreftene som beveger oss bort fra sannheten, kjærligheten og livet, mer enn det motsatte. Dylan har tidligere uttalt at framtiden for ham er »a thing of the past«, og dette budskapet fortsetter han å messe ved å peke bakover til eviggyldige former og klanger fra forgangne tider, til kildenes utspring, til røttene. »Modern Times« framstår likevel, eller kanskje nettopp derfor, frisk som en rislende fjellbekk, og Dylans absolutte tilstedeværelse både i produksjon og sang demonstrerer en aktualitet og en samtidighet som gjør platen både spennende og relevant. Selv i de enkleste blueslåtene demonstreres en spilleglede og et driv som gjør at platen best kan oppleves stående, med dansefoten klar til å motta de signalene tanken alene ikke kan absorbere.

Det er lettere å argumentere for at platen er en »Love & Theft, Volume II« enn at den kompletterer en trilogi med »Time Out of Mind«. Mens Dylan med sistnevnte tilsynelatende søkte mot et alternativt og eget bluesunivers, har han i langt sterkere grad underkastet seg tradisjonene i de to siste platene, og skamløst stjålet fra dem, både musikalsk og tekstmessig. Det må være et selvstendig poeng for Dylan å gi oss opplevelsen av gjenkjennelse og forankring, når både tekststrofer, titler og melodier helt eller delvis får oss til å undre på om vi har hørt dette før – hos Dylan selv eller hos hans forløpere. Det mest eklatante eksemplet er den nydelige »Beyond the Horizon«, der ingen som noen gang har hørt »Red Sails in the Sunset« vil være i tvil om hvor melodien er hentet fra. På samme måte er blueslåten »Rollin’ and Tumblin’« en åpenbar nytapning av Muddy Waters original av samme navn. Skjønt original…? Hm…hva med Hambone Willie Newbern’s »Roll and Tumble Blues« fra 1929? Hentet Muddy noe der? Dylan står åpenbart i en sterk tradisjon, også som tyv, ifølge T.S. Eliot det ultimate beviset på at vi har med en moden poet å gjøre. Sangene løper forøvrig også tekstmessig sammen i første strofe, før den nye varianten finner sitt eget løp. »Someday, Baby« slentrer nonchalant og laid-back av gårde i J J Cale-aktig stil, men med klare tekstreferanser til både Muddy Waters og Kansas Joe McCoy. »The Levee’s Gonna Break« er åpenbart inspirert av Memphis Minnie’s »When the Levee Breaks«. Selv om sangen gir åpenbare assosiasjoner til den New Orleans-ødeleggende orkanen Kathrina, så hadde det ikke vært Dylan om ikke et bredere apokalyptisk preg også trer tydeligere fram i den nye sangen. Blueslåtene har alle et groove som sannsynligvis raskt vil gjøre dem til mulige konsert-favoritter – ikke minst for Dylan selv, som elsker å trykke til med rullende blues, nikkende umerkelige beskjeder til det virtuose turnébandet som han også har i ryggen på denne utgivelsen.

Dylan produserer selv, under pseudonymet Jack Frost, og lager et åpent og luftig lydbilde, som puster du inn frisk fjelluft, der også stillheten har sin plass. Dylan forteller selv om kampen mot teknologien, der han strever med å få med seg uttrykket som skapes i studio, over på de små cd-platene. Hans grinebiting om dette til tross, resultatet må sies å være svært vellykket, også lydmessig.

Tematisk er det, som vanlig, et stort spenn, men blikket på verdenen omkring kan knapt sies å være lystelig, og uroen og motsetningene gis, som så ofte før, meteorologiske kjennetegn, for eksempel i det platen starter med den forrykende rockabilly-låten »Thunder on the Mountain«, der rimsmeden Dylan boltrer seg lekent i frenetisk stream-of-consciousness, og fraseringseksperten briljerer: »Gonna raise me an army, some tough sons of bitches/I’ll recruit my army from the orphanages«. Hvem andre skriver sånne linjer, og leverer dem med en slik kontroll og musikalitet? Og Dylan har mye å si – til tross for noen enkle blueslåter, er platen dominert av sanger med lange og komplekse tekster, med rom for mange lyttinger og tolkninger. Det vil føre altfor langt å komme inn på alle disse referansene – det er imidlertid et studie verdt i seg selv. Noen eksempler gir jeg likevel.

»Spirit on the Water« er en sjeldent direkte og overstrømmende kjærlighetssang, med tipp på hatten til både Howlin’ Wolf og Nina Simone. Kjærlighetserklæringene er mange, og bør bryte ned mye motstand, til tross for at sangeren selv setter på noen bremser mot slutten av sangen.

Den utrolig vakre »When the Deal Goes Down« er en rolig ballade i valsetakt, med anstrøk av 30-tallets »dance hall«-slagere, der et sørgmodig blikk på menneskets vilkår ømt formidles i vakre poetiske vendinger, og kombineres med et blikk på kjærlighetens evne til å formildne og lyse opp i livet.

»Workingman’s Blues #2« er Dylans oppfølger til de siste års turnékamerat, Merle Haggards, låt av samme navn. Den fine pianoballaden starter med Dylan som knapp sosialøkonom, der han hinter om den lett proteksjonistiske holdningen han tidligere har antydet både på »North Country Blues« og »Union Sundown«. Her slår han et slag for den sanne arbeiderens enkle og ærlige liv, et liv han nok også identifiserer seg selv med, i det han også slår et slag mot dem som verken vet hva et ærlig arbeid er, langt mindre har utført det selv. I denne sangen finner vi tekstmessige referanser til både Big Joe Williams, som Bob spilte med i unge dager, og til en av de store heltene, Robert Johnson. Den rastløse vandreren forteller: »I sleep in the kitchen with my feet in the hall/Sleep is like a temporary death«, mens Robert Johnson forteller om jenta si i »They’re red hot«: »She sleeps in the kitchen with her feet in the hall«.

I »Beyond the Horizon« føler vi oss igjen hensatt til et dunkelt belyst dansegulv, med smokingkledde sjarmører og kvinner i hvite kjoler og perlesmykker, med Bing Crosby-crooneren ved mikrofonen. Til alt overmål ligger også referansen til Crosby i sangen, gjennom henvisningen til filmen »The Bells of St. Mary«, der han spilte hovedrollen. Som en kuriositet kan det for øvrig nevnes at det er denne filmen Michael (Al Pachino) Corleone ser på kino i det Don Vito (Marlon Brando) Corleone, blir skutt. Sangen kan leses både som en kjærlighetssang og som en sang om det mulige liv bortenfor livet, der kjærligheten kanskje kan fortsette. »My wretched heart’s pounding/I felt an angel’s kiss/My memories are drowning/In mortal bliss«, det siste et uttrykk med sterke røtter i middelaldersk britisk balladetradisjon. En kan nærmest føle hvordan Dylan fortsatt elsker å dyppe pennen i blekk, og at han har uendelige brønner å øse av.

»Nettie Moore« er utvetydig inspirert av og bygd på 1800-tallsballaden »Gentle Nettie Moore«, også kjent som »The Little White Cottage«. Sangen gis en helt spesiell dynamikk med vekslingen mellom det stakkato verset og det umåtelig såre refrenget om evig ulykkelig kjærlighet. En lang rekke referanser til andre sanger og artister, (bl.a. den store helten, Hank Williams), ligger skjult mellom linjene, men aller tydeligst og direkte til sangen »Frankie & Albert«, en låt Dylan selv har spilt inn på »Good As I Been To You«. En fornøyelig passasje retter også et velrettet spark til den omtalen du nå leser, om enn med et litt bredere anslag mot kontrastene mellom det egentlige liv og fragmentert informasjon: »Well, the world of research has gone berserk/Too much paperwork«. Vi har hørt det før, i sangen »Someone’s Got a Hold of my Heart«: »too much information about nothing, too much educated rap«. Han har sine kjepphester, den gutten.

Linjer mellom Chaplin og Dylan har blitt trukket siden Dylans første opptredener på scenene i Greenwich Village, der »chaplinesque« ble ordet som karakteriserte hans sceneopptreden best. Løsere kan man uten tvil sammenligne de to kunstnerne både hva integritet, mot og geni angår. Et glødende kunstnerisk engasjement og skapertrang på eldre dager likeså.

Chaplin leverte med filmen Modern Times (1936) en bitende kritikk av flokkmentalitet og moderniseringens fremmedgjøring av individet. På samme måte som landstrykerens skråblikk på utviklingen og verden preger filmen, inntar Dylan observatørens og kommentatorens status inntil han mot slutten av platen rusler, som landstrykeren, ensom inn i solnedgangen, men fortsatt med et brennende hjerte. Eller går han kanskje ikke ensom likevel? I filmen vandrer nemlig Chaplin, for øvrig som siste gang som den klassiske landstrykeren, og til forskjell fra i øvrige filmer, sammen med sin nyfunne kjæreste, idet »The End« nås.

Også de som undres over Dylan’s åndelige ståsted, får svar i denne siste sangen:

All my loyal and my much-loved companions
They approve of me and share my code
I practice a faith that’s been a long abandoned
Ain’t no altars on this long and lonesome road

En kan trygt gå ut fra at dette harmonerer godt med intervjuer han ga ifm utgivelsen av »Time Out of Mind«, der han klart tilkjennega en skepsis til all organisert religion, og der han fortalte at de gamle sangene var både leksikon og bønnebok for ham: »All my beliefs come out of those old songs, literally, anything from ‘Let Me Rest on That Peaceful Mountain’ to ‘Keep on the Sunny Side.’ You can find all my philosophy in those old songs. I believe in a God of time and space, but if people ask me about that, my impulse is to point them back toward those songs. I believe in Hank Williams singing ‘I Saw the Light.’ I’ve seen the light, too.«

»Let’s dub some cello’s on«, foreslår George Harrison etter Bob Dylan’s ikke utgitte versjon av »Yesterday« rundt 1970. Celloen har latt vente på seg, men gjør sitt definitive inntog som stemningsskapende virkemiddel i avslutningslåten på »Modern Times«, »Ain’t Talkin’«, det definitive høydepunktet på platen. Stemningen som skapes allerede før Dylans mørke stemme faller inn, er mystisk og hypnotisk, og kan bringe tankene til både »Blind Willie McTell« og sterke akustiske liveversjoner av »John Brown«, dog med en sterkere driv og dynamikk i vandringen, som ender »in the last outback at the world’s end«. Han vandrer, og snøfter foraktelig over kreftene som vil trekke oss bort fra sannheten, elegant eksemplifisert ved at vi alle er lurt til å tro at jorden er rund (noe som visstnok beviselig er en forenkling):

Well, the whole world is filled with speculation,
The whole wide world which people say is round.
They will tear your mind away from contemplation,
They will jump on your misfortune when you’re down.

Det er altså mye å gremme seg over – det er mørkt, og mørkere skal det bli. Fortelleren i sangen informerer kvinnen på slutten om at »there’s no one here, the gardener is gone« – et vemodig bilde på vårherres klinkekule som har kommet på avveier. Men noe skurrer – vi vet at han tar feil. For selv om gartneren er borte, er altså fortelleren og seeren Dylan fortsatt til stede. Så er det kanskje håp likevel?

p.s. Special Limited Edition anbefales på det varmeste, både av eksteriørmessige og innholdsmessige grunner. Bonus-DVD inneholder fire fine musikkvideoer. For den som ikke allerede har sett »Blood In My Eyes«, med Dylan i klassisk positur med flosshatt og »walking cane«, og hans nesten rottefangeraktige dragning på forbipasserende, kan det garanteres en hyggestund av de sjeldne. »Love Sick«-opptredenen fra Grammyutdelingen i 1998 er historieforfalskende klippet, da den ikke-inviterte »Soy Bomb«-danseren som dukket opp denne kvelden, er mer brutalt retusjert fra denne videoen, enn han ble fra scenen – Dylan forholdt seg så cool ift opptrinnet at det tok tid før man innså at dette ikke var planlagt. Den kostelige videoen for blinkskuddet og Oscar-vinneren »Things Have Changed« etterfølges av en rå versjon av »Cold Irons Bound« hentet fra »Masked & Anonymous«.

Johnny Borgan

(første gang publisert på Rootsy: http://rootsy.nu/recension.php?id=490)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s