”Yippee! I’m a poet, and I know it
Hope I don’t blow it.”

 Det sprudlende og svært muntlige sitatet er fra 1964, og det er vanskelig å tenke seg at det ble skrevet før det ble sunget, den junikvelden da hele albumet ”Another Side of Bob Dylan” ble spilt inn. Sanger rant i strie strømmer fra en tilsynelatende utømmelig brønn av musikalitet og poetiske piruetter. Bob Dylan var 23 år og hadde allerede rukket å gjennomgå flere hamskifter, fra folktrubadur til skarpsindig samfunnskommentator til beat-generasjonens forlengede arm inn i populærmusikken. Allen Ginsburg hadde året før dette tatt til tårene da han hørte ”A Hard Rain´s A-gonna Fall” første gang, over at den unge Dylan viste den litterære sprengkraften  som skulle til for å bære flammen fra generasjonene før, videre. Joyce Carol Oates snakket om den transformative betydningen Dylans første albumene hadde på henne og omgivelsene – “the genuine power, originality and heartrending pathos . . . were like nothing we’d encountered before.” Leonard Cohen tok inspirert fram gitaren og bragte sin egen poesi inn i det kraftfulle mediet for tanken og lyrikken som musikken er. 

Den samme kvelden spilte han også inn disse linjene for første gang, i et rikt befolket, men knappnålsstille studio:

”Then take me disappearin’ through the smoke rings of my mind
Down the foggy ruins of time, far past the frozen leaves
The haunted, frightened trees, out to the windy beach
Far from the twisted reach of crazy sorrow
Yes, to dance beneath the diamond sky with one hand waving free
Silhouetted by the sea, circled by the circus sands
With all memory and fate driven deep beneath the waves
Let me forget about today until tomorrow.”

 Kontrastene mellom den innledende vitsen og den slående rike billedbruken i ”Mr Tambourine Man” vitner om det stadige spennet og viddet, sprangene i Dylans diktning, men også om det faktum at jakten på sangen for Dylan hele tiden har framstått som like viktig, kanskje viktigere enn jakten på teksten som sådan. Poesien skapes fra scenekanten hver kveld, i møtet med et publikum, og så sent som sist uke på høstens store konsert-happening, Desert Trip, introduserer han stadig nye linjer i gamle sanger. Vel kan sangene gjøre seg på papiret, men det stopper ikke der. Sangene lever. Sanglyrikken lever. Så er da også årets tildeling av nobelprisen i litteratur en viktig anerkjennelse av nettopp den lyriske tradisjonen som startet det hele, før noe ble skrevet ned. Det er i det hele tatt svært mye som tyder på at Dylans drivkraft for å skrive hele tiden har vært unnfanget av behovet for å ha sanger å framføre på en scene. Han er sanger først. At han ut fra dette utgangspunktet kom i skade for å bli rockens Shakespeare, må anses som en usedvanlig positiv bieffekt. I så måte vil han sannsynligvis være en av de nobelprisvinnerne som i svært liten grad har jaktet på prisen, og alltid har svart nølende når han har blitt spurt om hvorvidt dette kunne være noe for ham: ”Var ikke Alfred Nobel han som oppfant dynamitten?”

Dylans diktning har mange fasetter, og han har gjennom årene favnet svært mange stilarter også som låtskriver, det være seg fra de enkleste sanger i klartekst til de mest komplekse surrealistiske mosaikker, fra enkle blues- og gospellåter til dyptloddende historier og betraktninger om menneskets tilværelse fra vugge til grav, han har besunget kjærligheten og dens utfordringer gjennom hele karrieren og han har vært en kjempende eksistensialist på jakt etter nye uttrykk langt mer enn han har vært opptatt av å repetere oppskrifter han tidligere har hatt suksess med. Derfor har han også til stadighet opplevd at fansen har snudd ham ryggen – det være seg når han tok fram den elektriske gitaren, når han dro til Nashville og spilte inn countrymusikk, når han spilte inn gospellåter, eller når han de siste årene har lagt ut på veien som crooner av låter forbundet med Frank Sinatra. Det samme Judas-ropet som ble ropt mot ham og hans band i 1966, gjallet også i Royal Albert Hall i 2015. Det er ingen grunn til å tro at dette ikke har gått inn på Dylan, men hans integritet og stahet har til stadighet trumfet behovet for å gjøre seg populær. Det har kostet ham mye, men han har også vunnet på det. Og gjennom en lang karriere beholdt en posisjonen som sin egen herre.

 Når han i 2015 takket for prisen ”Musicares Person of the Year”, holdt han, for første gang, en svært lang og omfattende takketale, der han ikke minst dykket ned i sitt arbeid med å skrive låter – i stor grad ble dette en historie om hvordan han ser på seg selv som en tradisjonsbærer som ”forlenger linjene” fra folkmusikken, fra countrymusikken og fra bluesen, men også fra historier som ble fortalt på Shakespeares tid. Tilsynelatende er det viktigere for ham å få fram dette enn hvordan han har bragt litterære elementer inn i sin sanglyrikk. Likevel har han aldri underslått at han også med stor respekt har hentet inspirasjon fra både modernister som Rimbaud og Whitman og beat-poeter som Kerouac og Ginsburg. Ikke desto mindre har nok arven fra helter som Hank Williams og Jimmie Rodgers, Woody Guthrie, Charlie Patton og Robert Johnson stått vel så sentralt som de rent litterære. Både fra scene og plater, fra rollen som selvbiograf og radio-DJ har han brukt muligheten til å misjonere for nettopp disse rike kildene til inspirasjon. At det finnes hyllemeter på hyllemeter med litteratur om Dylan som poet og litterær størrelse forhindrer ikke dette faktum, selv om han rager mange etasjer over de aller fleste i sangenes tårn. Som han skal ha sagt til Leonard Cohen på en biltur de to skal ha hatt:  ”You are number one, I am number zero.” Selvbevisst har han alltid vært.

 Samtidig som det har rent elver av inspirasjon inn i Dylans sanglyrikk, er det en utvilsom sannhet at han på samme vis, og kanskje mer enn noen, har inspirert skrivekunst, både blant forfattere, poeter og låtskrivere, de siste femti årene. I følge Bruce Springsteen må alle låtskrivere etter Dylan, enten de vet det eller ikke, finne seg i at de arbeider i skyggen av ham. I så måte er prisutdelingen, i hvert fall indirekte, en anerkjennelse av nettopp denne betydningen, på samme måte som det er en åpenbart banebrytende anerkjennelse av sanglyrikken som, på sitt beste, en seriøs kunstform på linje med andre deler av det litterære landskap. En kunstform med like stor slagkraft, like stor betydning og like stor presisjon i bruken av språket som verktøy, som andre disipliner for det skrevne ord.

 Pulitzerprisen kom Svenska Akademien i forkjøpet med klar margin, og ga i 2008 Dylan en spesialpris for  “profound impact on popular music and American culture, marked by lyrical compositions of extraordinary poetic power.” Obama poengterte ved en prisutdeling av Frihetsmedaljen i 2012 at det ikke finnes en større gigant enn Dylan i amerikansk musikkhistorie. Når Nobelprisen i år begrunnes med at Dylan mottar prisen “for having created new poetic expressions within the great American song tradition”, føyer dette seg derfor pent og naturlig inn i rekken av oppmerksomhet til tidenes ”song and dance-man”, som han i sin tid titulerte seg som.

 Når han nå svært fortjent mottar Nobelprisen i litteratur, er det litteraturens koryféer som, i den tiden han har virket, har beveget seg mot Dylan, og ikke motsatt. Han har beskuet de litterære salonger på trygg avstand, og han er fortsatt den lovløse sangeren på vei mot nye spillesteder. ”To live outside the law, you must be honest.”

 Johnny Borgan

(først publisert i Aftenposten, 13.10.16)