“Den store sangen” – kapitler av en bok om Bob Dylan, Gisle Selnes. (Vidarforlaget, 2016)

»Bare den uskrevne boken om Bob Dylan kan få med seg alt.« Erkjennelsen, som også undertittelen understreker, inngår som en del av forordet til høstens rykende ferske utgivelse »Den store sangen«. Så fersk er den at forordet også rommer omtale av årets tildeling av Nobelprisen i litteratur til Bob Dylan, et krystallklart forsvar for tildelingen og arrogante spark til »Dylan-skeptikerne« som ikke for sitt bare liv skjønner/aksepterer/respekterer/liker tildelingen. Dem om det, kan man forstå Selnes.

Erkjennelsen er et tidlig uttrykk for at boken, selv om den er på 700 sider, ikke verken kan eller har ambisjon om å favne alt det dylanske. Boken »Oh no! Not another Bob Dylan book!« ble utgitt allerede i 1991, og bar et muntert bud om at noen kanskje allerede syntes for mange bøker var skrevet. Gisle Selnes og undertegnede er helt enige om at den omfattende Dylanlitteraturen dekker hele terningen, hva kritiske terningkast angår – noe av helt ypperlig kvalitet og noe av begredelig, svak og unødvendig karakter. »Den store sangen« hører til i den øvre del av skalaen – den utvilsomt mest grundige og dypdykkende utgivelsen på norsk så langt, og en bok som veksler mellom på den ene siden respektfull og utvungen omgang med »dylanologisk« litteratur som viktig referanseramme, og, på den annen side, friske utfall og velfunderte alternative tolkninger, lesninger og analyser som utfordrer skråsikre storheter som både Michael Gray, Clinton Heylin og Greil Marcus på en skarpskodd og til tider svært fornøyelig måte. Allerede her kan jeg avsløre at denne anmelder gjerne ser denne utvilsomt kommende pensumboken oversatt til engelsk, det fortjener den, av flere grunner – på grunn av kombinasjonen av akademisk tyngde og lidenskapelig skriveglede og på grunn av at den utfordrer deler av »the establishment« i dylanlitteraturen, men ikke minst på grunn av at den dypdykker i flere tema som fortjener økt oppmerksomhet, samtidig som den blir et fengende innlegg i den nå opphetede debatten om sanglyrikkens plass i litteraturen. Det er vel ingen stor overraskelse at den, i »Den store sangen«, gis plass som, ikke bare en del av litteraturen, men som selve litteraturens vugge. Det er utgangspunktet. Så tar vi det derfra.

Gisle Selnes kom relativt sent til Dylan. Det profiterer boken på. Forfatteren er i dag professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og kommer via en bred kunnskap om verdenslitteraturen generelt, det latin-amerikanske, the loving tongue, spansk og den store dessverre-ikke-nobelprisvinnende Jorge Louis Borges spesielt, til Dylan. Mange dylankjennere har gått den motsatte veien – som også er en fin vei å gå, men når Selnes fra sitt ståsted skriver Dylan berikende og uanstrengt inn som en selvfølgelig del av både den store sangen og den store elven av klassisk verdenslitteratur, det være seg de gamle grekere, modernistene, beatpoetene, romantikerne, bluespoetene eller de bibelske forfattere, gjøres det med en tyngde og vidsyn jeg tror preges av denne rekkefølgen. Slektskapet med T. S. Eliot og Edgar Allan Poe vies stor oppmerksomhet, men med minst like stort engasjement dras vi inn i en grundigere og dypere gjennomgang av Dylans sterke forankring i bluesen enn det Michael Gray, selv på flere sider, har greid å få fram. På samme måte spennes det opp et langt større lerret enn det rent Dylan-biografiske når Dylans tur med gospeltoget beskrives. Her kombineres en passe kritisk distanse til Dylan som svovelpredikant med en dyp forståelse for Dylans særegne evne til å erobre og bosette seg i stadig nye deler av tradisjoner som han samtidig bidrar til å fornye og videreføre, både som utøvende scenekunstner og sanger, og som dikter.

»This country is just too fucked up about color. It’s a distraction. People at each other’s throats just because they are of a different color. It’s the height of insanity, and it will hold any nation back – or any neighborhood back.« Dette er ikke Dylans kommentarer til årets valgkamp og –resultat, men hentet fra Rolling Stone-intervjuet i forbindelse med Dylans siste utgivelse av nyskrevne låter, »Tempest« i 2012 – for øvrig et album badet i voldsomheter og brå død. Sitatet bringer meg imidlertid i denne omgang til bokens berikende lesning av en av Dylans aller største låter, »Blind Willie McTell«, det berømte tiloversblevne »outtake« fra »Infidels« (1983). Her bedriver Selnes skrivekunst på høyt nivå der det på ekvilibristisk vis veves sammen tanker og analyser om både blues, gospel, rase, Amerikas historie og menneskets komplekse eksistensielle ståsted, slik også sangen gjør det. Selnes påstår riktignok, her muligens på sitt mest arrogante, at sangens uteblivelse fra »Infidels« er et paradeeksempel på »Dylans himmelropende uforstand som sin egen redaktør«. Her er han nær ved å falle i samme grav som Heylin og Gray, men redder seg fint inn ved ydmykt å spille inn Kaja Schjerven Mollerins kloke påpekning av at »Blind Willie McTell«, til tross for sin storhet, ikke nødvendigvis hører hjemme på »Infidels«. Det er jeg enig med henne i, på samme måte som den vidunderlige »Red River Shore« ikke hører naturlig hjemme på »Time Out of Mind« osv. Samtidig er det utvilsomt riktig observert av Selnes at Dylan må ha svært god råd når sanger av slike dimensjoner blir liggende i mange år før utgivelse. Woody Guthries datter ble intervjuet om Dylan og nobelprisen, og kommenterte blant annet tiden som gikk før han ga seg til kjenne for Akademien: »Bob has always had his own sense of timing, and it has worked out well for him.« Så sant. Dylan har sikkert gjort feilvurderinger av redaksjonell karakter, men »himmelropende uforstand« kan neppe sies å være dekkende i det store bildet som forfatteren ellers forsøker å tegne av kunstneren. Kommer tid, kommer råd, ser Dylan ut til å tenke, og om det ikke kommer tid, så er det også kanskje greit – da kommer noe annet i stedet. Da er det likevel godt å ha »Bootleg Series« som ser ut til å bli en egen sportsgren som veier opp for, ikke nødvendigvis »himmelropende uforstand«, men for at det ikke alltid ble tid til å følge alle tråder i den store veven. På den andre side kan det se ut som om neste trinn i Bootleg Series-trappen blir en boks fra Dylans mest himmelropende periode, gospelalbumene og -turnéene fra 1979-81.

I »Den store sangen« tas også Dylans tidlige arbeider som låtskriver, inkludert de såkalte »protestsangene«, på det dypeste alvor. Mange dylanologer forsøker programmatisk å redusere betydningen av denne delen av verket, for å la solen skinne ekstra sterkt på den revolusjonære elektriske trilogien på midten av 60-tallet. Ikke et vondt ord om den siste fra Selnes side, tvert i mot, men han argumenterer godt for at også tidlige verker holder betydelig kvalitet, og poengterer klart og tydelig at det er kunstig å etablere en motsetning:

»Det er ikke mindre overforenklende å fremheve Dylans kvaliteter som visjonær rockepoet på bekostning av hans radikale protestviser enn det er absurd å fordømme Dylans komplekse rockepoesi fordi den ikke er like enkel og autentisk som de akustiske protestvisene. Enhver burde reservere seg mot det tåpelige imperativet å måtte velge enten akustisk protest eller elektrisk opprør, enten politisk budskap eller modernistisk lyrikk. Dette er ikke uforenlige motsetninger.«

Holdningen han legger til grunn her er et befriende trekk ved måten han arbeider på i »Den store sangen«, noe som på ingen måte utelukker at han med stor selvtillit kan sette fingeren på det han mener er litterært mindre vellykkede eller helt mislykkede sanger hos Dylan, som eksempelvis »Lay, Lady, Lay«, uten at dette knyttes opp som en nødvendig svakhet mot fasen, perioden eller sjangeren som sådan. På samme vis vier han stor plass til å fremheve Dylan som billed- og visjonspoet – gjennomgangen av magnum opus »Visions of Johanna« er et naturlig eksempel. Han argumenterer sterkt og godt for sin tolkning av sangen som en sang om Johannas visjoner mer enn om savnet av Johanna. Selv om denne anmelder alltid har hørt, lest og følt det siste alternativet sterkest, er det vel heller ikke nøvendigvis her noen helt uforenlig motsetning. Uansett er det stimulerende å følge Selnes i hans tankesprang og idérike gjennomgang av kjente tekster, også der man selv har falt ned på andre tolkninger.

Forfatterens bankende hjerte fører også på det beste til en akademisk poesi, der språket som akademisk verktøy forenes med poetisk finesse, kanskje aller finest i hans omtale av ett av Dylans senere mesterverk, sangen »Mississippi«, der fortelleren gjentar at han kun har gjort én feil, nemlig å bli i Mississippi en dag for lenge. Om det er elvemetaforen eller byen, eller begge, vites ikke bestemt, men det handler om de evige tema, livet og kjærligheten:

»Det er altså kjærlighetsmøtet, den sanne forelskelsen, som er det ene store unntaket i sang-jegets miserable liv: Dette er kjærligheten som «begivenhet», slik Alain Badiou bruker begrepet, blant annet i boken Éloge de l’amour (2009). I likhet med kunsten er kjærligheten noe som har kraft til å forandre livet radikalt, til å gjøre det forhutlede menneskedyret til et subjekt og slik sette i gang en genuin sannhetsprosedyre. Verden forvandles av «kjærlighetshendelsen», av forelskelsen som begivenhet. Forandret blir også de forelskede: De blir et nytt subjekt, to som finner en genuint ny måte å oppfatte og være i verden på. Med et treffende bilde sammenligner Badiou kjærlighetens utfoldelse med hjerteslagets systole (sammentrekning) og diastole (utvidelse): For å vare ved, som en «scene for to», må kjærligheten ikke bare utvides i form av felles prosjekter (et barn som settes til verden, en reise til et fremmed land, eller lignende); den må også stadig trekke seg tilbake («sammen» ) for å lukke seg om begjæret som ble delt av de elskende ved det første møtet. Å finne den riktige rytmen – pulsen – i denne bevegelsen er en vesentlig del av kjærlighetens sannhetsprosess.«

Selnes balanserer ellers den seriøse behandlingen av stoffet med et friskt og frodig språk, slik det sømmer seg en nordlending i eksil i Bergen, han snakker om den »kreative årelåtingen som kulminerer med Blonde on Blonde«, i sammenligning med T. S. Eliot snakker han om veien fra »The Waste Land« til »The Wild Waste«, og i det svært interessante og morsomme kapittelet om Dylans »dummylyrikk« skriver han engasjert og overbevisende om veien fra lyd til sang til tekst til mening, til forskjell fra veien fra mening til tekst (muligens oftere brukt blant nobelprisvinnere?), han beskriver den fascinerende prosessen i de tilsynelatende optimale kreative forholdene i Big Pinks kjeller, der »Basement Tapes« blir til, om Dylans eksperimentering og musikalitet og jakt på sang, lenge før tekst og mening er klart uttrykt, han snakker om »lydlige substanser som bidrar til å forme ideer, med andre ord en materialistisk basis for åndelige verdier«. Dette er og var også en måte å dikte på, noen ganger gikk gode idéer til spille eller tapte for enda bedre, noen ganger endte det opp med verdifulle tekster, andre ganger forble det nonsens uten større litterær verdi, dog ofte til kule melodier. Denne kjelleren var en trollmanns verksted, og forfatteren prøver møysommelig å finne den veien en sang kan ta når det er Dylan som lager den.

Selnes vier også deler av den hellige gral som de inntil nylig uutgitte kjelleropptakene var, ekstra oppmerksomhet, spesielt »Sign On The Cross« og ikke minst den magiske »I´m Not There (1956)«, først offisielt tilgjengelig i forbindelse med filmen av samme navn for noen år tilbake. Over elleve sider overbeviser Selnes oss om at Dylans ufullendte, knapt nedskrivbare og svært bevegende sang kanskje er av hans største:

»Dette er en sang om det å ikke være til stede, om det å ikke nå frem til den man strekker seg etter, men som man egentlig ikke tilhører – og det er en sang som selv aldri når helt frem fra den andre til denne siden. Kanskje det er dette metapoetiske scenarioet som ligger til grunn for sangens vedvarende fascinasjonskraft? Som lyttere er vi vitne til en sanglyrisk hendelse, en tildragelse som er umiddelbart forestående, og som Dylan forsøker å fastholde ved hjelp av dummylyrikk og en uvirkelig vokal anstrengelse – men likevel forsvinner sangen «like the rainbeaow that’s shining yesterday», og den kommer aldri mer tilbake. Paradoksalt nok kan «I’m Not There» nettopp derfor tenkes å være den mest fullkomne sangen det er mulig å skrive: Den har bevart noe av det utilnærmelige som kjennetegner den aller største kunsten, den som ikke stammer fra de jomfruelige musene, men fra sirenene, som synger der hvor ingen dødelige burde seile.«

»Den store sangen« er, som det gjøres rede for i forordet, ikke et forsøk på å skrive den uttømmende og altomfattende historien om Dylans sangverk. Den har sitt tyngdepunkt på sekstitallet, men har hele verket med seg som referanseramme. Den har et litterært utgangspunkt, men Selnes gjør et poeng av det samme som en del av Dylan-kritikerne, at musikken, sangen og teksten hører sammen, og at et forsøk på å skille dem, kan ende opp som »en bloddryppende torso«. Dette betyr ikke at den litterære verdien av teksten alene underkjennes, men er mer en poengtering av den økte kraften og til tider utfordringen, som ligger i kombinasjonen. Selnes fremhever også Dylans vokal som et nøkkelelement: »Sansen for Dylans særegne stemme er en forutsetning for å trenge inn i det sanglyriske universet hans.« Jeg tror at dette på mange måter er riktig, selv om det ikke er tvil om at mange har funnet fram til storheten i Dylans sanger via andre sangere enn ham selv. Dette er for øvrig noe Dylan også har vist stor forståelse for. Likevel ligger det nye og uoppdagede skatter i vente for dem som fortsatt ikke har knekt nattergalens kode, og dermed gått glipp av hans helt særskilte vokale talent både når det gjelder »timing and phrasing«, som, også i følge Dylan, er det det hele handler om når det kommer til sang.

Boken utfordrer leseren, den er oppe i ansiktet ditt som videofilmen »Hard Rain« er det, den utfordrer og provoserer, men stimulerer først og fremst til å tenke videre selv, slik en akademisk bok alltid helst bør gjøre det. Boken er likevel ikke kun for akademikere.

For denne leser er det til syvende og sist stort å se at sanglyrikken i »Den store sangen« får sin respektfulle behandling med litteraturvitenskapens skarpeste kniver, nettopp i den tiden der vi venter på Bob Dylans nobelforedrag, vel vitende om at han, om han vil, kan etterlate forsamlingen overveldet og måpende også som taler, slik han gjorde i takketalen på nærmere tre kvarter når han i fjor ble kåret til »Musicares Person of the Year«, der han selv trakk de store linjene som han selv har vært med på å forlenge og utbrodere, og der han selv viste hvordan han ubønnhørlig har levd i en kontinuerlig dynamikk mellom å løfte fram tradisjonen og å rydde nytt land, øde eller ikke. I »Den store sangen« er det en stor glede å se at de underjordiske elvene og slektskapet mellom William Shakespeare, Hank Williams og Blind Willie McTell synliggjøres i møtet med og historien om trubaduren Bob Dylan, hvorom det eneste tilsynelatende helt sikre vi vet, er at hans egentlige navn ikke var Bob Dylan.

Undertittelen til »Den store sangen«, dvs »Kapitler av en bok om Bob Dylan« er da også unødig begrensende. Boken er dette, men også mye mer enn dette, vi snakker om en forrykende kulturhistorisk odyssé i det utvidede Americana, en bok som løfter fram sanglyrikkens verdi og plass både historisk og i dag, det er en reise både i tid og rom der både smeltedigelen Dylan og forfatter Selnes spiller rollene som våre guider fra svært ulike ståsteder – den syngende vismannen Dylan og den lidenskapelige intellektuelle Selnes. Resultatet swinger det av, og dette verket vil være av interesse langt utenfor de kretser som umiddelbart lar seg friste av undertittelen. Måtte den bli lest. Og diskutert.

Johnny Borgan

 

(først publisert på Rootsy.nu)

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s