“The Circus Is In Town” – Bob Dylan i London Palladium, 29.4.17

Stu starter showet som vanlig, mens de siste av publikum finner sine seter, han spiller gammel folk på sin akustiske gitar, som en skygge i natten, så ser vi George komme på plass bak trommene, Charlie og Don finner sine instrumenter, stilfullt kledde og klar til dyst. Mr Dylan kommer sist, nesten joggende, gjør en kort runde på scenen, ser på publikum uten å se på publikum, ser skarp ut i hvit hatt, svart dress med lilla striper på skuldre, armer og ben.

Fra starten av er det åpenbart at lyden er  perfekt i kveld, og Dylan har god vokal kontroll fra starten av. “Things Have Changed.” Han elsker å spille “Highway 61 Revisited”, det første høydepunktet i kveld, med kule fraseringer og sterk selvbevissthet, han elsker å rocke i kveld, og det kan være noen signaler i dette settet om at den rockende siden av Bob Dylan kanskje er I ferd med å vokse tilbake, litt etter litt. Ikke bare i uptempo-sangene, men også i måten han beveger seg på scenen på, måten han snerrer tl her og der, selv i standardene, som i WHYYYYY i “Why Try To Change Me Now. Den høye energien og  Dylans kamplyst setter tonen fra starten av, og “The Guilty Undertakers” følger ham som når de lojale soldatene følger sin kaptein, dypt seriøst og uten smil. Bortsett fra Don Herron selvfølgelig, han har ikke lært hvordan han ikke skal smile.

Publikum er slett ikke reservert denne kvelden, de klapper og jubler fra starten av, både for Bobs timing og frasering når han synger, og for hans oppfinnsomme pianospill, som bare blir sterkere og mer selvsikkert ettersom turen skrider fram. Det er dypt originalt og rytmebasert, og det er svært dristig, fordi Dylan umulig kan vite sluttresultatet av hvert av eksperimentene han starter. I kveld fungerer det meste.

“Why Try To Change Me Now” er blendende vakker og blir godt mottatt, både for sangen og innholdet, før den tordnende “Pay In Blood” viser oss den rockende Bob en gang til. Den lange introen til “Melancholy Mood” gir Bob god tid til å gjøre sin chaplinesque dans, der han plasserer seg mellom bass og trommer, Tony & George, og lager sin egen forsiktige og diskrete dans til vill jubel fra publikum. Han gjør sin mystiske semafor med hendene, som det er et hemmelig språk mellom ham og bandet, og bandet lytter hele tiden nøye med øynene.

“Duquesne Whistle” fungerer også godt i kveld, pianisten forsøker å ikke å se så happy ut som han egentlig er, under soloene – dette er en sang og et arrangement som på en god kveld viser alle de evnene som Dylan ønsker seg fra bandet, på denne turen fremheves spesielt Charlies sofistikerte soloer. Dylans føtter under pianoet avslører ham, de tynne beinene hamrer som trommestikker, noen ganger er det som om en marionettmester styrer trådene til bena, som tilsynelatende lever sitt eget liv av glede.

Den kaotiske introen til “Stormy Weather” er i seg selv en måte å beskrive stormen på, der den stiger i styrke. Dylan leverer en mørk, stor og lidenskapelig versjon av sangen: “Life is bad/Gloom and misery everywhere/Stormy weather”. Hvorfor skulle han ikke synge denne sangen, han elsket jo alltid sanger “who doesn´t pussyfoot around and who don´t turn a blind eye to human nature”. Uansett hvor gåtefull Dylan måtte være, det handler alltid om om å åpne opp, å finne nytt land, å søke etter nye sannheter i nye sanger, hans egne eller andres. Det er en del av skjønnheten i å se flere show, for å se at denne artisten aldri slutter å søke etter “phrases”, i ord, i fraseringer og på pianoet. Selv om settet er satt, fortsetter han å lete og utforske. Han er som en maler. Han er en maler.

Tidligere på dagen dro jeg til Halcyon Gallery for å se Dylans siste utstilling av silkscreen malerier og smijernsskulpturer, og nok en gang er det så tydelig at han jobber på akkurat samme måte i de ulike områdene av sitt kunstneriske virke. Som de forskjellige versjonene av endeløse motorveier og ensomme jernbanespor, de utvikler seg ofte fra en enkel tegning eller egne eller andres bilder, men hvor han så i hver versjon, eller til og med noen ganger i en  og same versjon, legger på lag på lag med farger og stemninger, former og omformer, kjemper videre for å komme til enden av regnbuen. Slik han også gjør på scenen hver kveld. Han lykkes slett ikke alltid, men han søker alltid. I kveld lykkes han nesten hele tiden. Vi kan se ham male. Jeg har alltid elsket “Life Lessons”-delen fra “New York Stories”, hvor Nick Nolte som den følelsesladde maleren i én scene bokstavelig talt eksploderer i farger og streker til tonene av “Before the flood”-versjonen av “Like A Rolling Stone”. Stor kunst, I alle betydninger av ordet.

Akkurat som i “Early Roman Kings”,  det er som om den har løftet seg til et nytt nivå. For meg var det ett av de svakeste sporene på “Tempest”, flott, men ikke spesielt interessant, musikalsk for mye rip-off fra tidligere bluesmestere, men “lo and behold”, se hva som skjer, live kommer sangen til liv, Dylan maler den igjen og igjen, til den er som i kveld, helt Dylan, omformet til det Dylan antagelig hele tiden visste hva sangen kunne bli, men som han har lett videre etter, kveld etter kveld. Han kan kanskje finne det hver kveld, men åh, så heldige vi er som er der akkurat i kveld, der vi kan se den våte malingen glitre når sangen går mot slutten.

Akkurat som i “Tangled Up In Blue”, hvor Stu Campbells gitar inviterer oss inn i illusjonen om at vi  kan gå ned i samme elv to ganger, men det er selvfølgelig ikke det som skjer. Det er en kjent og kjær låt, publikum roper og hoier alltid når den starter, men det er en sang som har blitt endret gang på gang, både i arrangement og ord, for å passe til formålet og den eksistensielle følelsen kunstneren ønsker å formidle i denne fasen, på denne turnéen, i denne delen av livet. Som i det siste verset, der den aldrende sangeren og poteen har gjort en total omskrivning:

Well, now I’m going back again, I got to get to them somehow.
Yesterday is dead and gone and tomorrow might as well be now.
Some of them, they went to live upon the mountain.
And some of them went down to the ground.
Some of the names were written in flames
And some of them, well, they just left town.
And me I’m still on the road trying to stay away from the joint.
We always felt the same, depending on your point of view.
Tangled up in blue.

Det er ikke et spørsmål om hvorvidt originalen er bedre, men dette er en Walt Whitman i vår tid som jobber med sine høstlige “Leaves of Grass”, i stedet for å bare la dem ligge.

I dag hørte vi også de triste nyhetene om at Willie Nelson ikke har det bra, og at han kanskje ikke kan gjennomføre den planlagte outlaw-turnéen med Dylan i sommer. La oss håpe at han blir bedre. Uansett er begge navnene skrevet i flammer. Det handlet aldri om å forlate byen for noen av dem.

Jeg har ikke vært på ett enkelt show de siste årene uten at “Love Sick” var ett av høydepunktene. Slik er det fortsatt. Det er en sang så dyp som det er mulig å få det, og i år har Dylan laget en mykere og tristere versjon av denne mest perfekte “look-back-on-lost-love”-sang (en passende følgesvenn til det første albumet  på “Triplicate”). Mye mindre en rocker enn den kraftfulle avslutningen av forestillingene i 2015, men den berører dypt, om enn på en stillere måte. Publikum elsker den. Den taler til oss alle sammen med det som er en perfekt slutt på en perfekt sang, enormt mye livsvisdom og kjærlighet er destillert inn i ordene:

I’m sick of love
I wish I’d never met you
I’m sick of love
I’m tryin’ to forget you
Just don’t know what to do
I’d give anything to be with you

Den funky introen til “Desolation Row” får publikum til å sukke av glede, det er som alle forstår at vi har en godbit I vente, og de har helt rett. Den komplekse mosaikken i sangens univers er helt motsatt av de korte linjene i “Love Sick”, men med Dylan er det “all, or nothing at all”. Han elsker å spille denne sangen, og det gir ham all den plassen han trenger for å demonstrere sin ypperste evne til timing og frasering, både i vokal og på piano. Dette er kanskje kveldens aller største høydepunkt.

“The Old Black Magic” er utrolig morsom, for alle involverte, både publikum, musikerne og Dylan selv, selv om det utmattende Louis Prima-arrangementet av sangen er svært krevende. Likevel, Bob står der og danser og er en virkelig kul katt i stormens øye.

Hovedsettet avsluttes med majestetiske og dramatiske versjoner av “Long And Wasted Years” og “Autumn Leaves”, og Bob etterlater oss alene i noen minutter – han vet at vi vet at han kommer tilbake. I “Blowing In The Wind” finner han en ny måte å spille piano på, og bandet følger ham lydig mens han broderer den ferdig til slutt i en sjeldent lang versjon.

Og så – finalen – Dylan står med pianoet – “Ballad Of A Thin Man”. Det er mange øyeblikk i løpet av kveldens konsert hvor du kan se en gammel mann i emning, men dette er ikke ett av dem. Han er skremmende skarp når han angriper nok en nobelprisverdig sang, en ekte klassiker, den er frisk og To-the-point-of-no-return, den viser til fulle at dette er en ung mann av hjertet, selv om ryggen kan smerte. En ekstremt kraftfull versjon, den beste jeg har sett så langt denne turen. Publikum står, jubler og vinker – veldig bra og tilstedeværende publikum i kveld.

I kveld skinte Dylan som en diamant. Hvordan kan han toppe dette i morgen? En ny sang?

Johnny Borgan

 

 

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s