Om “Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk”, Det Norske Teatret, 2020.

Allerede når du kommer inn i rommet, og før stykket begynner, blir du dratt inn i det. Bilde av Dylan fra Bangladesh-konserten, i veggformat, danner bakteppe og den åpne scenen gjør at jeg automatisk assosierer oppsettet for Dylans innspilling av “Time Out of Mind”, der det er rapportert om et stort lokale med mange musikere og mye som skjer i alle deler av det – det er et lignende tablå her, selv om det i dette tilfellet viser seg å være et lite, meget potent sett av musikere som skaper de samme tøffe lydbildene som det urbane hangar-aktige lokalet legger opp til – én mann trakterer gitarene, en annen blåsere & perkusjon, den tredje trommene og den fjerde tangenter i et Garth Hudson-aktig oppsett, der også bass leveres ved behov. TV-skjermer på scenen viser Dylan anno 1965, intervjusnutter og klipp fra pressekonferanser, og mens vi tar inn alt som framstår som et rolig, men yrende liv, fokuseres det hele i Bjørn Sundquist, fra dypet av en sofa, rørende resiterende “Not Dark Yet” på nynorsk – “Ikkje mørkt enn” – “Skuggane fell no, og dagen svinn fort/Det er for heitt til å sove, tida renn bort…” Alvoret siger innover oss, musikerne faller inn, Sundquist inntar scenegulvet, dramaet øker, musikken tiltar i styrke med teksten. En herlig prolog, der vi allerede er dratt inn i det unike dylaneske tekstuniverset, men der den nynorske språkdrakten ikveld får oss til å lytte & tenke litt ekstra på ordene og deres innhold, ja, til å høre dem på nytt.

Tom Roger Aadland, selv en singer/songwriter av høy klasse, som tidligere har gitt oss to hele Dylan-album, “Blood On The Tracks” og “Blonde On Blonde”, ombygd til nynorsk, “Blod på spora” og “Blondt i blondt”, har til denne forestillingen levert et helt arsenal av sanger, først og fremst fra 60- og 70-tallet, med “Not Dark Yet” og “Make You Feel My Love”, begge fra 1997, som hederlige unntak på før-premieren. Da “Blondt i Blondt” kom, skrev jeg dette: «Jeg kan ikke la være å se for meg at to av mine store favoritter, de to fritenkerne Dylan og Garborg, endelig setter hverandre stevne på en jærsk strand, med Tom Roger Aadland som tolk. Det er Garborgs språk som brukes denne gang, og de ser begge livets alvor i hvitøyet, de to sorgsame poetene. Veien fra ”Visjonar om Johanna” til Garborgs ”Elsk” er slett ikke lang: ”Å du som bur meg i hjarta inne/du magti fekk yvi alt mitt minne/kvart vesle hùgsvìv som framum dreg/det berre kviskrar um deg, um deg.” Aadland: ”Og Visjonar av Johanna erobrar min hug.” De baler med de samme sjelens grunnstoffer og problemer, alle tre, det virker i alle fall helt klart, og de maler i tykke lag fra samme palett.» Inntrykket blir forsterket ytterligere denne kvelden i Det Norske Teatret, med Aadne & Hulda Garborg fornøyde & nikkende, ivrig kikkende ned fra snoreloftet.

På bakteppet dukker plutselig salige Sara Danius opp, tidligere sekretær i Svenska Akademien, i det hun stolt og glad annonserer hvem som er tildelt Nobelprisen i litteratur i 2016. En kakofoni av stemmer, rapporter & påstander om Akademiens overraskende valg fyller rommet, før forestillingen fortsetter med Gjertrud Jynges framføring av “A Hard Rain’s A-gonna Fall”. Senere på kvelden kommer hun tilbake med en rørende vakker “Simple Twist of Fate”/”Lagnaden sin vri”, før hun mot slutten sint snerrer til med “Masters of War” i energisk samsang med Sundquist.

Conor McPhersons “Girl From The North Country”, musikalen som gikk på Broadway da pandemien brøt løs, og som, ifølge intervjuet med ham i New York Times, rørte Dylan selv til tårer, en kveld han besøkte teateret uten at noen i ensemblet visste det. En oppsiktsvekkende bekjennelse til Dylan å være. Handlingen er i denne oppsetningen lagt til et mellomkrigsmiljø i Duluth, Minnesota, år før Dylan blir født samme sted, en sammensatt historie utspiller seg, kjente og ukjente sanger av Dylan blir nydelig vevd inn i handlingen. Kun fire av sangene overlapper med valg av låter i “Vikla inn i blått”, men på Det Norske Teatret er det valgt en helt annen løsning, her får sangene stå helt for seg selv, ihvertfall nesten – det er en strålende scenografi, skuespillerne framstår til tider som ensomme, til tider i samspill eller dialog med en annen, men regissør Eirik Stubø lar først og fremst sangene selv spille hovedrollen, mens det nennsomme utvalget av skuespillere bidrar til å løfte denne hovedrollen fram, hver på sitt vis, godt hjulpet av eminente musikere – saxofonen spilte på alle hjertets strenger denne kvelden.

Heidi Gjermundsen Broch gjør en vakker “Girl From The North Country”, men topper hele kvelden med sin himmelropende versjon av “One More Cup of Coffee”. Jeg har aldri noen gang hørt en bedre cover av akkurat denne sangen. Som meg, tror jeg Dylan ville blitt rørt til tårer – igjen.

Ingrid Jørgensen inntar scenen, og våre hjerter, med en sterk og soul-ladet “It Ain’t Me, Babe” og sjarmerer Bjørn Sundquist og oss alle med en smygende versjon av “I’ll Be Your Baby Tonight”.

Bjørn Sundquists evne til å eie en scene er viden kjent. Han fornekter seg heller ikke i kveld. Han går i ett med poesien han frambringer. Hans versjon av “All Along The Watchtower” er uforglemmelig, det er til slutt som om både villkatten & vinden på vidda kjemper den samme ordløse kampen etter en mening, forklaring og forløsning, langt bortenfor ordene, i Sundquists langtrukne hyl. Mesterlig.

Den største overraskelsen var kanskje likevel, for meg, Mimmi Tamba, den unge rastabeflettede som entrer scenen og barkrakken for en sløy & jazzig versjon av “Don’t Think Twice, It’s Alright”, før hun gir oss ett av kveldens aller vakreste øyeblikk med “Just Like A Woman”/”Nett som ei kvinne”. Wow! For en versjon! Når hun senere dukker opp, lett rappende på verset og syngende på refrenget i “Like A Rolling Stone”, står hun for kveldens mest rocka øyeblikk – publikum tror et øyeblikk at de er på konsert, klapper i takt, Mimmi gliser bredt, som den stjerna hun er. Rocka øyeblikk gir også Morten Svartveit oss, både fra midt på 60-tallet og midt på 70-tallet – fine versjoner av både “She Belongs To Me” og “Tangled Up In Blue”/”Vikla inn i blått”, før han til slutt leder an i “I Shall Be Released” som kveldens ultimate “The Last Waltz”-øyeblikk.

En herlig kveld er til ende. Den er dominert av sanger fra 60- og 70-tallet, men det får så være, det er tidløse sanger som er valgt, de dekker et bredt tematisk spekter, som gjaldt det både livet, døden & kjærligheten. Likevel må det være lov til å allerede nå å ønske seg en oppfølger som boltrer seg i periodene som fulgte – det er mer enn nok å ta av, om enn mindre kjente sanger. Så kan jeg i alle fall drømme om at Bjørn S. synger “Man In The Long Back Coat”, “Ain’t Talkin'” & “Tin Angel”, mens Heidi synger “Blind Wilie McTell”, “Shooting Star” & “I Made Up My Mind To Give Myself To You”. Morten ville gjort en flott “Jokerman”, Paul Ottar kunne kjørt sjarmør-etappen til fulle med “Tell Me” & “Emotionally Yours”, Mimmi kunne rappet “My Own Version of You”, Gjertrud brynt seg på “Forgetful Heart”, Ina prøvd seg på “When The Deal Goes Down” og Ingrid ville laget en vidunderlig “This Dream of You”, nettopp utgitt av Diana Krall. Sånn kan en la tankene fare. Men nå – nå er det “Vikla inn i blått som gjelder” – en strålende Part I som til fulle understreker det Dylan selv er så opptatt av, at det er nettopp slik sangene skal inntas, de skal framføres og høres, på plate eller fra en scene. Som denne kvelden. Slik skal det være.

Jeg er redd for at det ikke er mange billetter igjen til høstens forestillinger. De som får tak i dem, vil ikke angre.

Johnny Borgan

2 thoughts on “Om “Vikla inn i blått – Dylan på nynorsk”, Det Norske Teatret, 2020.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s