“Frihet, likhet & brorskap!” Om Karpe i Spektrum, 2022

Språk er kraftig oppskrytt, kan man lett tenke, når selveste Soul Sister Emilie Nicolas mot slutten av konserten synger & roper sjelen ut, som en guddommelig harpe, på toppen av riggen til Raggen & hans bror, i skumringslys, smakfullt & inderlig flankert av eksotisk fløyte- og strengeleik. Det er noe som ligger langt bortenfor ordene som formidles, slik den store kunsten alltid gjør det, slik den store poesien streber etter – å bryte språkets & ordenes naturlige grenser, og utfordre språkets særlige mulighet for å skape misforståelser, for å kludre det hele til. Når Emilie synger denne ordløse sangen, treffes man tungt, dypt og på grensen til uforklarlig vis, man berøres & opplyses, informasjonen man mottar tar ingen unødige omveier på sin ferd mellom øre og hjerte. Du blir ydmyk av sånt. Tårene triller. Det er flere slike øyeblikk disse kveldene. Det er som å dyppe sjelen i honning.

Det hele starter med en omfavnelse. Brødrene i blodet stiger opp fra gulvet med armene rundt hverandre, formodentlig i erkjennelsen av at den brikken Chirag (i den strålende dokumentaren “Vegg vegg vegg”) antyder at Magdi mangler, er ham. Og vice versa. Slik er det med vennskapet, og slik er det med kjærligheten. Vi leter etter manglende brikker. Dokumentaren framstår ellers som den perfekte bakom-film for konsertene i Spektrum, der den tar oss med på hele historien fram til kuben går opp første gang, sentrert rundt perioden der pandemien påvirket alt & alle, men også utviklingen av Karpes bruk av Festiviteten i Skien, uløselig knyttet til både albumet og dagens konserter. Noen av oss har sluttet å tro på tilfeldigheter.

Dansen, som er der, nesten hele tiden, er også ordløs, men Karpes introduksjon av den herlig upolerte diamanten av en trupp som Quick Style er, er virkelig en regimessig genistrek, der miksen av gjengens røffe profesjonalitet & glade amatørers rytmiske sprell, gir oss en dansens bukett av både orkidéer & markblomster. De pynter så vakkert opp på det bordet vi alle er invitert til når vi finner setene i et pakket Spektrum.

Det hele startet med en omfavnelse, men omfavnelse er også det det hele handler om. Publikum er ikke tilskuere, men blir omfavnet av både Karpe & musikken, som Karpe & musikken blir omfavnet tilbake. Det handler om frihet, likhet & brorskap, brusjan. Dette er aggressiv brobygging, slik de hele tiden har bedrevet det, noen ganger bevisst og noen ganger ubevisst, men det de tidligere har gjort, og Festiviteten, har gjort det mulig å åpne nye dører, ifølge en takknemlig Chirag også med god hjelp fra kongen på gitar & bandleder, Thomas Kongshavn, som inspirerte dem til å dykke ned i & tilbake til foreldrenes & forfedrene og formødrenes musikk, for på den måten å rive enda flere vegger enn de allerede har gjort – de nyeste sangene & konserten er marinert i tradisjon & frigjort fra alle strenge musikalske rammeverk. Frihet.

Chirag rapper & danser som en stolt og lykkelig forløst & sannsigende Pinocchio, uten strenger, ulenkelig grasiøst, som en fønvind over det scenegulvet som ikke ligner på noe annet – en musikalsk oase midt i Spektrum, fra først dekket av den high-techelige kuben som først stenger oss ute, før den løftes og på den måten inviterer oss inn i varmen, etter å ha summet med dyp bass mens forventningene fikk stige. Chirag alene i introen til Syreangrep viser for en flott sanger han er, slik også Magdi gir oss mange eksempler på sin indre følsomme sølvgutt når han gir seg sangen i vold, som når han tar oss med til Gunerius, slik hans pappa tok med seg ham – slik utvider de rammene for hva de er, hva dette er, og for hva den bølgende massen rundt scenen, også kalt publikum, synger med på – også de forførende treffsikkert på rytmen så vel som teksten, om det er heftig rap eller melodisk sang. Alt er føyet sammen. Alt omfavnes.

Når Chirag en kveld ber om at lyset blir slått på, og peker vaktene i retningen av smartphone-varslet illebefinnende, blir det nok et symbol på hva dette handler om – vaktene kommer, gjør jobben sin, og Chirag kvitterer med et “Takk skal dere ha. Det er bra at dere passer på hverandre.” Det er omsorg & det er det det handler om. Å passe på hverandre. At det er et oss og et hverandre, ikke et vi og dem, det handler om å overskride det faktum er at det er eller har vært et “vi” og “dem”, om innenforskap & utenforskap, og om at det er det vi må heve oss over, med hevet hode, det handler om en delvis ordløs nyskapende definisjonsmakts raushet, en raushet som vi hver kveld ser også på scenen, der stjernene løfter fram også andre artister – deler begge veier, fra seg selv til publikum, fra seg selv til sine gjesteartister, fra sine gjesteartister til publikum. Lille Isah & Emilie løfter kvelden, og ingen vil kunne glemme Jonas Benyoubs innsats på ett av kveldens store høydepunkter, BARAF/FAIRUZ, eller hans lille visitt ved pianoet i folkehavet siste kvelden. Så kan vi også rørende nok høre journalist Yohan Shanmugaratnam lese fra sin følsomme kronikk i kjølvannet av “Omar Sheriff”, med vekt på nettopp BARAF/FAIRUZ sin dyptloddende empati for den foreldregenerasjonen som forbereder seg på å dø i et fremmed land. Det er raust og det er sterkt. Likhet. Det skal likes og det skal deles, samme hvor mørkt det måtte være. Det er en sprekk i alle ting, og det er der lyset kommer inn. Det er poesiens vesen. Slik Chirags pappa til slutt danser på scenen i siste nummer siste kvelden. Poetry in motion. Alt føyer seg sammen.

“When it comes to music, there is no need for border patrol”, sier Bob Dylan, og det er en erkjennelse som Magdi konkret redegjør for fra scenen. Og ja, det er i de sterke møtene & i det hybride det slås gnister & ny søt musikk oppstår, og det er også nettopp med bakgrunn i dette årets musikalske løft, konseptalbumet “Omar Sheriff”, Karpe løfter seg ytterligere fra maktdemonstrasjonen i Spektrum i 2017, der de, allerede da, overgikk alle forventninger. I år er Karpe-universet utvidet ytterligere gjennom for fullt å åpne slusene mot de musikalske & kulturelle tradisjonene man ikke skal kimse av, det være seg innslaget av Jaques Brel i den dypt rørende “Kenya”, og ja, ikke minst den farsotten det har blitt å integrere den gamle tunisiske folkesangen “Sidi Mansour” (سيدي منصور) i Paf.no – et uimotståelig høydepunkt på konserten, med en selvfølgelig repetisjon som ekstranummer & endelig avslutning på konserten. En Spektrum-rystende opplevelse. Spektrum rister. Det er påfallende at publikum ikke finner på å be om enda mer. Men forståelig. De er fylt opp til randen.

Karpe går videre, men de er yngre nå enn i 2017. De har skjønt mer, opplevd mer, de har åpnet flere dører, revet flere vegger & bygget flere broer. Det er rytmisk soul-musikk & ja, det er diaspora, men det er også norsk, slik Karpe er norske. Så er det også slik at vi alle er på vei til et sted vi kommer tidsnok til, vi er alle forbipasserende i livet, vi er alle med i mixen som Karpe inspireres av, og omfavner. Om vi var i Spektrum eller ikke. Det er et oss, til syvende & sist, når havet stiger, krigen raser & stormen uler. Brorskap. Og søsterskap. Som når Magdi & Chirag pugger navnene til gjestene til eksklusive konserter i Skien. Det sier så veldig mye om hva deres prosjekt er. Likhet. Forsøstring & forbrødring.

Språk er viktig, samme hvor skrøpelig & mangelfullt det kan være. Karpe vet det. Språk er makt. Karpe vet det. Når de lykkes i å smi et univers der elver av språk & kultur flyter sammen til ett livsbejaende uttrykk slik vi hører det i Spektrum disse kveldene, så blir dette uttrykket også noe som beveger seg til det magiske drømmelandet bortenfor ordene. Det takker vi Karpe for. De har gitt oss en good run for penga. The Most Beautiful Show In The World. Thomas Kongshavn & hans stødige musikalske kumpaner bidro hele tiden veldig sterkt til den helhetsopplevelsen alle var fylt av etter konserten. Takk.

Noen står på scenen. Ganske mange står på scenen. Produksjonen & logistikken er så voldsomt kompleks at man bare kan ane bakom-apparatets enorme betydning for det varmende & oss-alle-omfavnende resultatet vi får være vitne til – det være seg management & ansvarlige for rigg, teknologi & lyden. Det er bare en ting å gjøre – å ta av seg hatten, også for dem. At det går an!

Johnny Borgan

5 thoughts on ““Frihet, likhet & brorskap!” Om Karpe i Spektrum, 2022

  1. Du skriver eventyrlig godt, Johnny, så levende, beskrivende, malende, presist. Skulle virkelig elsket å være på den konserten som får deg, som har sett så uendelig mange konserter, til å skrive så fylt av beundring!
    Jeg skal i alle fall holde øre og øyne åpne fremover for hva Karpe er og bidrar med.
    Så, takk!

    Liked by 1 person

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s