Samme hvor høyt scenen flyver, samme hvor raskt laseren tegner, samme hvor mange taktfaste purker som løfter geværene, samme hvor kompleks mosaikken av videospill, lyd, lyd, lyd, bilder, bilder, bilder, bilder og synsinntrykk er, hvor suggererende rytmen er, så slutter konserten aldri å handle om to gutter fra Oslo, løpende rundt med føttene trygt plantet i den jorden vi alle kommer fra, med føttene trygt plantet i den musikken de startet ut med for femten år siden, og i det dylanske ”don´t hate nothing exept hatred” slutter aldri smilene deres å smelte breen, ordene deres slutter aldri å rive ned gjerdene mellom brødre og brødre, mellom søstre og søstre, mellom mødre og mødre, fedre og fedre, i et evig inviterende ”Kom da, brosjan”. Det kan synes å være det eneste de kan.

Dette er ikke gigantomanisk depresjon & de knyttede nevers retorikk, dette er en makeløs feiring av oppbyggende kjerneverdier, iscenesatt av kjernekarer, flankert av shakende, rattlende & rollende stolt chirakkerguttpappa i rosa genser som lar hemninger fare & gleden over gleden, gleden over musikken & gleden over den uimotståelige rytmen rive seg med i en livsbejaende dans på lekteren som duver med i bølgene av publikums entusiasme, og understreker på rørende vis at dette mer er en konsert for fedre og sønner, mødre og døtre, enn det er en generasjonsgapende murbygging. Det er en understreking av at det ikke er der skillene bør gå. Den islamske elefanten i rommet minner oss om at det ikke kun er et spørsmål om hvor stort ytringsrommet er, men like mye et spørsmål om hvordan man bruker det. Den bortenfor ord vakre arabiske sangen gjør oss magdi imponert & minner oss om at det ikke en gang alltid, til syvende og sist, er et spørsmål om ordene, men om det bankende hjertet & den ulmende sjelen bak ordene. Når alt kommer til alt.

Den truende gryntingen fra frastøtende militanter og –onkler i purkedrakt tegner strimer av det mørket som lyset er omgitt av, der de talløse strømmer ut av sinnets kjellerleiligheter & der deres frykt for det fremmede hjelpeløst får dem til å skremmende løfte sine våpen mot alt det de selv ikke helt forstår. Selv med en mørk og kendricklamarsk inspirert åpning av det forrykende showet, selv omgitt av en vestlighet der frykten og ignoransen kan se ut til å trumpe det meste, selv om skogen av nettroll kan synes uendelig, selv om de mer eller mindre forvirrede & mer eller mindre organiserte terroranslagene griper om seg i fryktens hensynsløse tjeneste, er det i kveld lyset som vinner i det verste de nedbrytende kreftene, det være seg terrorister eller høyrekrefter, kan tenke seg – en anti-polariserende & gjerdenedbrytende øvelse der hinduer, muslimer, kristne og konfesjonsløse gynger i samme takt, der jenter og gutter, kvinner og menn, familier og generasjoner sammen bouncer til soundtracket av sin barndom og ungdom, eller til sine barns barndom og ungdom, og som i en rytmisk fasit nikker & skjønner at det er dette det hele dreier seg om, å finne fram til det aksepterende fellesskapet som hegner om friheten, likheten og brorskapet, som bygger det felles liberale verdiers grunnfjell sten på sten, der vi alle kan bygge og bo, og der vi aldri må glemme å danse til hjertets rytme. Det er i denne sviren av en fest Karpe Diems kloke og glade mesterskap viser seg, og det er i dette den kloke hip-hopens enorme muligheter viser seg med full styrke, her backet opp av et herlig og hardtarbeidende band som aldri mister fokuset på den helheten de er en del av, der de tidvis også er med på å bryte ned musikalske palisader mellom sjangre. Men – til syvende og sist – ser vi to brødre i blodet med bakkekontakt sveve over oss. Og vi ser tre little big sisters som glade danser i bakgrunnen. Mulighetene for å gå seg bort i rigging og laser og teknologiens og økonomiens forførende muligheter er en grøft mange har falt i, men denne kvelden falt alle brikker på rett plass i en herlig rytmisk mosaikk av glede & håp for framtiden. For oss og for Karpe Diem.

Johnny Borgan