Det er høst, og det er tid for nok et vakkert og finstemt, denne gang helt akustisk, album fra Tom Roger Aadlands penn, gitarer & varme, blå og myndige stemme, dryppende av melankoli og skapertrang. Flere av tekstene er som skjært ut av gammel eik, originale, men likevel i nær slekt med stolt poetisk tradisjon, slik prologen “Alt eg treng” umiddelbart får meg til å tenke på Olav H Hauge: “Langs aude vegar har eg ofte gått/Så ingen mann ber vitne om mi ferd/Men eg har skoda skur, så vel som slott”, før det til slutt lander i den dype erkjennelsen bygd på vandrerens levde liv: “Og langsamt har eg skjøna, litt om litt/At alt eg treng, det er meg gjeve fritt.” Nydelig. På samme måte er det vanskelig å ikke trekke linjene til annen poetisk storhet når jeg hører sangen “Ditt vakre sinn”: “Den gong ei rose flaut på elva/Og lufta rundt var still og klar/Såg eg ospelauvet skjelva/Omkring den staden der du var.” Nært, inderlig, nakent og modig. Aadland går ikke omveier rundt dypet. “Reint bord” er en sang om oppbrudd, der referansen til Dylan’s “Blood on the Tracks” er vanskelig å unnslippe – det er et åpenbart touch av “If You See Her, Say Hello” i strofen: “Om du sku ombestemma deg, så la meg ikkje hemma deg.” “Svermar og tater” er den reneste “murder ballad”, inspirert av amerikansk og britisk folk-tradisjon. Det er som vi kan skimte en Gypsey Davy eller en mann i lang svart frakk i skyggene. I “Sei meg, venninna” ser vi en annen scene fra kjærligheten enn i “Reint bord”, mild refleksjon om det som har vært, men uten anger. Andre perspektiver dras fram i “Boka om oss”, der vi igjen føler oss hensatt til folkballader uten forfatter og kjent opprinnelse: “Nokon kjem til å binde ein krans/Om alt det som song i oss utan stans.” Vakker poetisk rosemaling, gjort med vare teknikker som drar oss inn i sangene og skaper møter mellom det personlige og det universelle, slik all kunst gjør på det beste. Den får oss til å svelge en gang eller to, og tenke at dette også handler om meg – og om oss alle. “Godt nytt frå fronten” kunne en gjerne tro var en oversettelse av selveste David Olney, om en ikke visste bedre. Fire herlige og underfundige vers som munner ut i en klassisk bibelsk kobling i siste linje, en kobling jeg ikke vil avsløre her. Perfeksjon, Tom Roger!

“Salmer unda palmer”, samlingens mest ambisiøse låt, avslutter albumet, og her spennes det største lerretet opp. Med herlig gitarakkompagnement skriver jeget i sangen salmer under palmer, fletter sammen metaforer og tema fra både gamle testamenter & blodferske hendelser, billedrikdom i slekt med et “Guernica” eller en “Desolation Row” – her er vi innom både inferno og krig, såvel som en krok i Edens hage – moralske, politiske, verdimessige og teologiske tema og dilemmaer veves sammen i det som kanskje er den fineste vokalprestasjonen på albumet, i det den klarer å fargelegge mangfoldet i bildene, og gjør det nødvendig for deg å høre akkurat den låten en gang til. Og så en gang til, og så oppdage enda noen nye elementer å tenke på. Den handler om livet og om utsikten mot det, under både palmer, myke og hårde himler, med tro eller ikke tro, men mest av alt handler den vel om dette – om å tro på sangen.

Unn deg selv en nydelig kveldsstund eller skumringstime når høstløvet begynner å falle, mens du lytter til Tom Roger Aadlands “Lysvandring”. Den taler til hjertet, og det er blod på spora. Slik det skal være.

Johnny Borgan

Etterord om Tom Roger Aadland.

Mange av oss møtte på Tom Roger Aadland for første gang når han modig ga seg i kast med oversettelsen av Bob Dylans “Blood On The Tracks”, og dermed i 2009 ga ut det framifrå albumet “Blod på spora” (- imponerende både hva tekst og framførelse angikk, og ja, Bob Dylan på nynorsk fungerte som hånd i hanske.

To år senere overbeviste han oss alle om egne låtskriverferdigheter med det lysende albumet “Det du aldri sa” (2011), der Aadland som poet viste seg fram med egne tekster på nynorsk, en utvikling allerede oversettelsene fra forrige album bar bud om.

I 2016 viste Aadland på nytt sitt mesterskap som oversetter, i det han hadde gitt seg i kast med en trolig enda større oversetteroppgave enn den første, fortsatt i det dylanske univers, der han gir ut sin nynorske versjon av “Blonde On Blonde”, nå med navnet “Blondt i Blondt”. I min egen omtale av albumet, oppsummerer jeg på følgende vis: “Jeg kan ikke la være å se for meg at to av mine store favoritter, de to fritenkerne Dylan og Garborg, endelig setter hverandre stevne på en jærsk strand, med Tom Roger Aadland som tolk. Det er Garborgs språk som brukes denne gang, og de ser begge livets alvor i hvitøyet, de to sorgsame poetene. Veien fra ”Visjonar om Johanna” til Garborgs ”Elsk” er slett ikke lang: ”Å du som bur meg i hjarta inne/du magti fekk yvi alt mitt minne/kvart vesle hùgsvìv som framum dreg/det berre kviskrar um deg, um deg.” Aadland: ”Og Visjonar av Johanna erobrar min hug.” De baler med de samme sjelens grunnstoffer og problemer, alle tre, det virker i alle fall helt klart, og de maler i tykke lag fra samme palett.” Et mesterstykke, både tekstlig og musikalsk, etter min smak. Lytt!

Aadland har også oversatt den gode John Prine, her i samsang med Tove Bøygard.

Angel From Montgomery i norsk språkdrakt.

Ikkje Mørkt Enn – Not Dark Yet (Bob Dylan). Nydelig!